Progrock fra Azorene!

I 2003 smalt det multinasjonale ensemblet Tangent til med «The Music That Died Alone” som tok meg med storm, og gjorde meg heftig og begeistret.

Nå tolv år senere er det duket for en Volume 2 utgave, og det kan jo ofte være et dårlig tegn i form av resirkulering og mimring om at alt var bedre før? Andy Tillison sier at skiva så absolutt er stenket med tanken om å vende tilbake til progrøttene! Det høres ut som en god ide! Skiva er for øvrig nummer åtte i kronologien, og verdens kanskje beste trommeslager, Morgan Ågren er med! Sammen med bassisten Jonas Reingold utgjør han en formidabel rytmeseksjon, og således er altså «motoren» i musikken styrt av to mestere. Instrumentalt sett så har jo denne multinasjonale kvintetten noen hakk høyere kompetanse enn band flest må jo sies!

“Sammen med bassisten Jonas Reingold utgjør han en formidabel rytmeseksjon, og således er altså «motoren» i musikken styrt av to mestere.”

Det er hentet en del inspirasjon fra hvordan amerikanske band «gjør» progrock og følgelig et visst fokus på den rocka biten av prog. Resultatet er at det tidligere så ultraengelske Tangent går nye veier, og at tyngden i soundet er blitt mer transatlantisk. Eller som Tillison sier med glimt i øyet, «Vi har oppfunnet progrock for Azorene»! Uansett så er skiva rimelig forskjellig fra forrige skive «Le Sacre Du Travail» som var høyst eksperimentell og original. Debutskiva fra 2003 var en dommedagsvisjon over en musikkretning, men heldigvis så er det tvert imot fra den progressive sfære mange musikere henter inspirasjon i dag. Årets skive er innspilt på flere plasser, og musikerne har hatt rimelig frie hender til å ta valg for egne bidrag, dog med Tillison sine komposisjoner som rammebetingelser. At slikt kan utløse kreativitet og eierskap til musikken er hevet over tvil.

Faktisk så har aldri Tangent gitt ut to plater med identisk besetning, og kun Jonas Reingold fra Flower Kings, Karmakanic og Kaipa har vært med på alle. Det med å bytte på besetningen kan utmerket vel føre til en dynamisk musikk. Musikken på «A Spark In The Aether” er på grensen til grådig variert og det er diverse musikalske territorier som utforskes. Jazz, funk, prog og rock osv, og gjerne alt i samme låt, og det får definitivt en progelsker hjerte til å slå noen slag ekstra da musikken er skrudd sammen på tiltalende vis. Bandet utgjør en homogen og fyndig miks med en god motror som nevnt, og med Luke Machine sine nydelig riff og harmonier. Travis sine saksofonstøt og lekkert keyboards fra Tillison er også viktige ingredienser i Tangentsoundet pr. 2015.

Tittelsporet har energi, fremdrift, spilleglede og flust med popsensibilitet. Tekstene viser Tillison sin hengivenhet for USA, og er en narrativ reisebeskrivelse av landet på kryss og tvers, og med utallige referanser. Referanser til kjente steder, begivenheter, filmer, mennesker osv. Skiva er på over timen og «The Celluloid Road» utgjør ca. en tredjepart. Her er det lange instrumentale partier og drevet frem av dyktig musikalsk fellesskap. Det gode med å skinne i denne konteksten er at det gjøres på en måte som ikke utstråler «flinkis» takter, men pur fascinerende musisering, innlevelse og stor formidlingsevne. Tangent har på mange måter vært med på å definere moderne prog, og årets bidrag er på ingen måte noe unntak. Tvert om! «A Spark In The Aether» er solid og gjennomarbeidet musikk, som viser at moderne prog lever og ånder i beste velgående i 2015. På bonuslåten “San Francisco Radio Edit” får vi til og med høre Tangent myse litt på disco!

Lenker:
Facebook
Offisiell