Nyhetsfeed

Dobbelanmeldelse av Underworld

Symphony X - Underworld

Amerikanske Symphony X er et populært band, også blant staben, så vi kjører på med to anmeldelser. Jon Skjeseth og Bjarte Rossehaug tar hver for seg de ulike aspektene av plata, og begge kommer stort sett til samme konklusjon. Råbra.

Jon:

De symfoniske prog mesterne i Symphony X er tilbake med nytt album, og de gir lytterne nøyaktig hva vi tørster etter. Grandiose historier og virtousitet.

Når jeg steg inn i prog metallen fra prog rocken, så var Symphony X sin «V: The New Mythology Suite» et av de første jeg hørte på. Selv om jeg synes albumet som helhet ikke nådde helt opp, så var det noen sinnsvakt gode sanger der, som Fallen og Egypt. Og for en gitarist som meg, så er det en astrorgasmisk nytelse å høre Romeo traktere gitaren sin. Jeg synes det har gått èn vei for bandet fra det albumet kom ut, og det er opp.

“en astrorgasmisk nytelse å høre Romeo traktere gitaren sin”

Fra deres forrige utgivelse, «Iconoclast», i 2011, synes jeg de har redusert «hardheten» i musikken, og de går mye tilbake mot «The Odyssey» og «The Divine Wings Of Tragedy» i melodireferanser. Iløpet av de fire årene som har gått, vokalist Allen sunget flere andre prosjekter, blant annet det fjerde albumet med norske Jørn Lande, «The Great Divide», og synger i heavy metallbandene Level 10, og Adrenalin Mob, hvor blant andre Mike Portnoy spilte trommer en kort tid. Både bassist LePond og keyboardist Pinnella ga ut soloalbum i fjor.

Det høres ut som Michael Romeo har brukt de fire årene godt, for det er lite å si på gitarspillet hans på dette albumet. Soloene og tapping er igjen utført til perfeksjon, og han serverer det ene feite riffet etter det andre. Den neoklassiske innflytelsen hans skinner tydelig igjennom.

Jeg har vel ikke helt klart å finne noen favoritter på dette albumet enda, siden alle holder et utrolig høyt nivå, men To Hell And Back Again, hvor du fra 37 sekunders merket, suges bokstavelig inn i musikken. Neste sang også, In My Darkest Hour, som er typisk SX, hvor hver del av sangen er optimalisert til det ytterste.

I siste sang, Legend, benytter Romeo seg i introen av en teknikk jeg ikke har hørt fra ham før. Relativ enkel i utgangspunktet, men gjort virtoust. Ikke rart han er en av mine favorittgitarister.

“Relativ enkel i utgangspunktet, men gjort virtoust.”

Som de synger i Swan Song, «I wouldn’t change a thing», er en setning jeg kan bruke om dette albumet. De prøver ikke å oppfinne seg selv på nytt, som de har prøvd å gjøre på de foregående, men gjør det de kan best, å fullbyrde hver av sine talenter til å skape stilrent og kompakt Symphony X produkt som er klar til å trosse tidens tann.

Bjarte:

Fyrsteklasses symfoni frå ein av hjørnesteinane innan progmetall.

Trass i at kåveret til «Underworld» er om lag like hesleg som omslaget til Iron Maidens «Dance of death», så har eg gledd meg ganske lenge til denne indrefileten av eit progmetall-album.

I mi meining har Symphony X alltid levert kvalitet – og «Underworld» er ikkje noko unntak. Bandet har sjølvsagt utvikla seg opp gjennom tida, der det mest markante skiljet i diskografien er f.o.m. «The Odyssey». Då blei musikken meir og meir riffbasert, og det blei mindre av det neo-klassiske preget bandet hadde i fyrste halvdel av diskografien.

“har Symphony X alltid levert kvalitet”

«Underworld» føyer seg fint inn i den meir gitar-orienterte delen av studioalbuma deira, og er ein flott og naturleg oppfølgjar til monumentale «Iconoclast». Produksjonen er feit! Den er hakket meir organisk enn hjå forgjengaren, og er ikkje like maskinell og kvass i kantane. – Det er meir kjøt enn brusk i gitarane, for å seie det slik.

Låtane er jamne og gode, der fengande Nevermore, Rush-aktige Legend (fantastisk låt!), episke Charon, jagande Run With The Devil og herlege Swan Song er nokre av perlane du finn på «Underworld.»

Sjølv om plata har fleire gode enkeltlåtar, er det (i likheit med f.eks. «V») eit album som gjer seg absolutt best ved at ein høyrer på det frå start til slutt. – Det er heilskapen som er styrka til «Underworld», heller enn at enkeltlåtar utgjer pilarane i den musikalske reisa. Albumet har kanskje ikkje bautaer som «Iconoclast» og «Reign in madness», eller «The Odyssey» for den saks skuld, men det har ein heilskap som (eksempelvis) «Iconoclast» ikkje hadde.  Etter 15-20 rundar i spelaren er eg enda ikkje gått lei av det nye albumet til Symphony X.

“her varierer han meir enn nokon gong, og det heile er ein fryd å høyre på!”

Det musikalske handverket er upåklageleg, og spesielt Romeo og Allen skin gjennom og får mykje plass. – Her har eg også ei gladmelding til dei av dykk som er lei Allen sin «sinte-vokal» som har prega «Iconoclast», «Paradise lost» og til dels «The Odyssey»; her varierer han meir enn nokon gong, og det heile er ein fryd å høyre på!

Likar du progmetall? Likar du Symphony X? Likar du kvalitetsmusikk med god produksjon og vreng på gitaren? Ja, da er det berre å handle uhøyrt, for Symphony X har levert skyhøg kvalitet – nok ein gong.

Lenker:
Facebook

Om Jon Skjeseth (420 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Ny Symphony X video | Permafrost.today

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*