Nyhetsfeed

Ut av den kompositoriske komfortsonen

Leprous - The Congregation

Leprous er fra musikkmetropolen Notodden og de driver med prog med klare metallreferanser. De skiller seg noe ut ved å være en del mer utfordrende og eksperimentelle enn mange av kollegene.

«The Congregation» er bandet sin femte siden debuten «Aeolia» i fra 2006. «Tall Poppy Syndrome» fra 2009 sørget for at bandet fikk musikkelskere verden rundt til å merke seg denne kvartetten.

Årets skive er en naturlig fortsettelse av de fire første skivene. Verket klokker inn på en drøy time, og coverkunsten er av Nihil. Han er franskmann men er bosatt i Norge, og viktigst av alt er at det er et gnistrende bra kunstverk som Nihil har sørget for at pryder «The Congregation».

“Prog med klare metallreferanser fra et hardtarbeidende band”

Låtene som fremkommer på skiva er basert på en noe spesiell tilvirkningsprosess. Brettisten Einar Solberg sørget for å ha minst to skisser til låter til hver øving. Noen ganger kom han med materialet som han følte var totalt verdiløst, men så var det kanskje elementer som de andre musikerne fant verdi i. I fellesskapet sin ånd ble så plutselig toner og sekvenser noe eller mye forandret, eller så ble andre elementer hentet inn. Slik ble for eksempel «Rewind» kreert, og låten er nok en av skiva sine absolutt mest slitesterke og gjennomarbeidede låter. Låten er også et dugelig eksempel på at hardt arbeid som oftest lønner seg. «Rewind» er en ytterst vakker låt som mot slutten konverterer til den komplette kaos på en overbevisende måte. Vi skal ikke underslå at Leprous er et meget hardtarbeidende band som er der de er i dag som en kombinasjon mellom talent og beinhardt arbeid.

“Nydelig coverkunst av fransknorske Nihel”

Skiva begynner med låten «The Price» som på mange måter bygger bro til bandet sitt forrige album «Coal». Låten er en kaotisk og hakket låt helt på grensen til der den smågale musikken bor. Musikken er ikke den mest lettflytende vi har hørt og det er da også intensjonen da «The Price» er en suggererende og fascinerende sak. Utover på skiva åpenbarer det seg at årets skive tar et godt skritt bort fra «Coal» sine temmelig mørke tablåer. Det er mer fokus på vakre melodier og refrengene sitter som oftest som et skudd.

Likevel er selvsagt ikke Leprous på noen måte lettvektere, og låtene er kreativt anrettet, til tider røffe og variert. Rimelig skarpe gitarriff preger «Third Law», taktskiftene er lekre og det er tekniske lekkerbiskener og nydelige refreng. En låt som fester seg til hjernebarken etter en stund er «The Flood», som begynner rolig og pent og med en spenstig melankoli før et regelrett imponerende refreng tar over. Hele tiden er kompet svært suggererende og basert på kun to noter, og låten gis også merverdi gjennom Solberg sin flotte falsett.

“Leprous er på ingen  måte noen lettvektere, og rimelig skarpe gitarriff preger skiva”

På «Down» er det en masse som skjer, og låten fyker så å si hit og dit, og er et stjerneeksempel på Leprous sin kreativitet. Låten er overopphetet og ADHD faktene vrimler og det er en låt som nok kan ta litt tid å fordøye. Lettere å fordøye er nok den hymnologisk og smellvakre låten «Slave» som kanskje kan få tittelen årets låt når 2015 skal oppsummeres? «Congreation» viser et band som på en overbevisende måte alternerer mellom prog, symfonisk metall og ekstremmetall. Instrumentalpartiene er tekniske som fy ofte, men de har likevel almen appell. Det meste gjøres rett på skiva selv om det hender at det blir litt for ustrukturert og ufokusert i våre ører. Det sistnevnte er nok et utslag av viljen til å komme ut av den kompositoriske komfortsonen.

“Stor vilje til å komme ut av den kompositoriske komfortsonen”

En sone hvor komponisten lett gjentar seg, og kreativiteten ikke har spesielt gode kår. Valget kan da være å stimulerer kreativiteten med å gjøre ting totalt annerledes som å flytte vilkårlig rundt på notene. Tenke ut av boksen altså. Det er jo unektelig bra, men et resultat er at noe av materialet som nevnt blir litt vel ustrukturert. Likevel så er dette ei skive med gjennomgående skyhøy kvalitet og stort sett bare gode låter. Vokalen har en tiltalende klang og er meget bra, og det er vakre og kreative kordprogresjoner. Det rytmiske utstråler liv og vitalitet skiva gjennom og det er mangt og meget spennende å lytte til. Det er ei frisk og drivende skive med nok av teknisk keyboards, harde riff, fengende refrenger inn i mellom alle taktskiftene og de instrumentale stuntene. Lyrikken på skiva tar for seg farene ved blindt og følge strømmen og ikke stille kritiske og kreative spørsmål! Det passer jo bra til et band som slette ikke følger noen strømninger, men som på mange måter har sin egen sjanger!

Lenker:
Facebook
Hjemmeside
Hjemmeside for mobil

Om Ulf Backstrøm (969 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Leprous: Slitesterke | Permafrost.today

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*