Nyhetsfeed

Cattle Decapitation: Fandenivoldsk

Cattle Decapitation - The Anthropocene Extinction

Gjesteanmeldelse av Gorger.org

San Diego, California baserte Cattle Decapitations syvende skive ble sluppet for en ukes tid siden, og har fått svært god mottakelse. Den kolossale mengde unisont skryt som har kommet både i forkant og i ettertid kan da umulig matche skivas kvalitet?

På tide å slippe katta ut av sekken, eller å legge seg flat og innrømme at media-konglomeratet har helt rett? Norges nyeste webzine, for ungt og naivt til å ha innarbeidet faste rutiner for korrupsjon, gir deg det ærlige og upartiske svaret.

Jeg er ikke i utgangspunktet den mest selvskrevne til å ta for seg «The Anthropocene Extinction». Tross kjennskap til Cattle Decapitation har jeg aldri brydd meg om å gå dem nøyere etter i sømmene. Et deathgrind band besatt av gørr, oppkalt etter halshugging av kyr, bestående av opptil flere vegetarianere, hørtes ut som drøy kost med fordøyelsesbesvær som resultat, noe mitt inntrykk av skiver som «To Serve Man» og «Humanure» mer eller mindre bekreftet.

Jeg finner stort sett deathgrind, deathcore, goregrind og (hva det enn heter av) tilsvarende brutal dødsmetall overdrevet fokusert på brutalitet og hastighet. Noe som lett går på bekostning av de egenskaper som kreves for å utfordre sinnet og befeste sin posisjon som virkelig kvalitets-metall. Det samme gjelder kaotisk teknikk, tilsynelatende uten mål og mening. Likevel, låta Mammals In Babylon som ble premiert i forkant av utgivelsen virket særdeles lovende.

Det går ikke mange sekundene før en vegg av lavfrekvente, forvrengte og nedstemte gitarer slår mot meg like hardt og brutalt som varmebølgen idet man går av det tempererte flyet i tropiske strøk og får 40 brennheite grader klistret til kroppen og sugd ned i lungene. Det neste som overrumpler meg er ikke den store mengde tekniske finesser, men hvor kontrollerte og strukturerte de er, og det omfattende mangfold av ekstreme avarter som er sydd sammen. Den tredje åpenbaring består i hvor melodisk, behagelig og tilgjengelig dette låter både til tross for bandets barbariske fortid og den storslåtte, kraftige og frenetiske brutalitet bandet tross alt har i sitt uttrykk.

“melodisk, behagelig og tilgjengelig”

De vokale stilartene varierer en hel del på skiva. Ulike former for growling, fra dyp guttural til ultra-dyp industriell støvsuger, får også besøk av en svartere vokal avart. Den mest oppsiktsvekkende vokalformen er likevel den rene vokalen, som synges som en plagsom og gnålete rampunge. Jeg registrerer at ikke alle har like mye sansen for denne, men melodilinjene denne vokalformen bidrar med utgjør skivas mest melodiske aspekt, samtidig som den skaper kontrast og dynamikk i musikken. Etterhvert innser jeg at stemmen kan minne en anelse om en tilgjort barnslig Udo Dirkschneider, samtidig som jeg finner sekvenser som gir små assosiasjoner til ICS Vortex. Da hovedsakelig i melodilinjene.

Ved tidligere tilfeller har bandets tekniske tilsnitt forekommet meg som nokså tilfeldig og rotete. Akkurat det er riktignok bare som et førsteinntrykk å regne, da jeg ikke har hørt noen av bandets seks tidligere skiver. «The Anthropocene Extinction» gir et helt annet inntrykk allerede fra første øyeblikk. Det tekniske er tonet kraftig ned for å gi plass til andre innspill, og er i tillegg strukturert på modent vis. På meg virker forskjellen som når en unge med viltert, bustete og flokete hår kommer ut fra frisørsalongen med ren og ryddig frisyre, for å bruke en banal analogi.

Her veksles det voldsomt i tempo, mens bandet bytter mellom ulike dødelige uttrykk og sub-genre. Forvent alt fra fra death/doom til gorecore speed/death, og forvent brå, lynraske overganger i tight samspill. Mektige og elitiske som Nile, men også eksentriske som «Tetragrammaton» av The Monolith Deathcult. (Altså ganske eklektisk, men ikke fullstendig burlesk).

Bandets historie strekker seg nesten 20 år tilbake i tid, selv om ingen i dagens line-up var del av den originale besetningen. Vokalist Travis Ryan er likevel praktisk talt som originalmedlem å regne. Bandet virker i alle tilfeller svært habile på alle måter.

Skiva er produsert, mikset og mastret i Flatline Audio i Colorado, USA. Lyden er svært massiv og kraftfull. At den dessverre også er unødvendig kompakt (eller dynamisk komprimert) skal jeg fint kunne se mellom fingrene på. Et par steder benyttes skurring som lydeffekt. Det var kanskje stilig den første gangen et industrielt band gjorde det. Det er ikke spesielt tøft lengre. Noe annet har jeg igrunn knapt å pirke på.

“Det er ikke spesielt tøft lengre.”

Cattle Decapitation overasker undertegnede vanvittig med en ekstravagant oppvisning i “fengende” bestialsk aggresjon preget av innfløkt diversitet. Rent subjektivt finner jeg enkelte moderne rytmiske krumspring og beslektede bestanddeler som ikke tiltaler. Dermed hindres full score. Jeg trodde keiseren var naken, men den dekadente hedonisten har da vitterlig den mest elegante skinnfrakken penger kan kjøpe. Kanskje ikke så rart jeg tok feil, da den tross alt er sydd av menneske-hud.

Lenker:
Facebook

Om Jon Skjeseth (433 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*