Nyhetsfeed

Dobbelanmeldelse: Cradle Of Filth sitt nye konsept album!

Cradle Of Filth - Malleus Malleficarum

I 2015 er Cradle Of Filth ute med et nytt konseptalbum som tar for seg Heksehammeren. Skiva heter Malleus Malleficarum, og våre skribenter, Kenneth S. Fåne og Magnus H. Blystad har skrevet om inntrykkene sine. Begge var enige om en over snittet skåre, men har litt forskjellige syn på nettopp hvorfor. Les mer under!

 

Kenneth:

Med nye infernalske skrik er Dani Filth og Cradle Of Filth klare med sitt ellevte album, og for de som liker melodiøs symfonisk black metal er nok dette bløtkake pyntet med en ekstra pose med geletopper.

Mitt forhold til Cradle Of Filths musikk startet i 2001 da jeg fikk høre gruppas fjerde album Midian for første gang. Et album som for meg vekket en interesse for black metal av den mer melodirike sorten. Etter hva jeg kan huske så var det ingen av de andre bandene jeg lyttet til på den tiden som var så ”grusomt” (misforstå meg rett, grusomt var bra) som Cradle Of Filth. Jeg hadde på den tiden bare hørt om Dimmu Borgir (som for mange ser på CoF sin argeste konkurrent). Uansett, så hadde Cradle Of Filth et image, skumle musikkvideoer og for å være helt ærlig en hyper og sint liten lemen som vokalist. Folk elsker eller hater Dani Filth.

Når bandet nå gir ut nye album måler jeg de alltid opp mot det beste jeg mener bandet har gitt ut: Midian (2000), Damnation and a Day (2003), Nymphetamine (2004) og Darkly, Darkly, Venus Aversa (2010). Siden 2004 syns jeg kun sistnevnte har vært noe tess. Spenningen har derfor vært litt lunka til dette albumet, noe den absolutt ikke har trengt å vært hvis bandet kunne holdt på den gode kvaliteten fra tidligere. Forrige album The Manticore and Other Horrors var jo helt katastrofe syns jeg og gleden var derfor stor da jeg etter et par låter nikker ivrig i takt med låtene på nyalbumet. Cradle of Filth er tilbake akkurat der jeg vil ha dem!

Hammer of The Witches rendyrker nettopp igjen de melodiøse, teatralske og bombastiske momentene jeg liker så godt. Det er et album som gjerne kunne vært en god oppfølger til Damnation And A Day i både lynraske fengende gitarmelodier, intensitet og progressiv variasjon.

Hammer of The Witches rendyrker nettopp igjen de melodiøse, teatralske og bombastiske momentene jeg liker så godt. Det er et album som gjerne kunne vært en god oppfølger til Damnation And A Day i både lynraske fengende gitarmelodier, intensitet og progressiv variasjon. Det går kanskje ikke ”Dragonforce”-fort, men det tempoet holdes høyt uten å miste den fylden og det teatralske. Når dette funker på sitt beste kan man med forsiktighet si at Cradle of Filth er black metallens svar på Queen, og ikke stopp meg nå, jeg syns faktisk Dani Filth fyller frontfigurrollen i CoF like godt som Freddy Mercury gjorde i Queen. Det handler om troverdighet til det man presterer.

Skal jeg trekke opp noen favorittlåter fra Hammer of The Witches-hatten så velger jeg ” ”Onward Christian Soldiers”, ”Blackest Magick In Practice” og ”Enshrined In Crematoria” hvor sistnevnte minner meg en hel masse om låta ”Hurt And Virtue” fra 2003. Herlige gitarmelodier. ”Deflowering The Maidenhead” er også en godlåt som kanskje er noe mer strømlinjeformet, men likevel fengende. Denne minner kanskje litt om klassikeren ”Cruelty Brought Thee Orchids” fra 1998. Det kan virke som Cradle of Filth har tatt inspirasjon fra sine egne skiver denne gangen. Heldigvis har de ikke kopiert seg selv i for mange duplikater. Låtene høres friske og nye ut, men har likevel et gjenkjennelig lydbilde. Produksjonen er meget bra på alle punkter. Låta ”Yours Immortally…” må heller ikke glemmes da den fungerer som en god ”in your face”-åpningslåt på albumet, rett etter en stemningsskapende intro.

Jeg har siden år 2000 lært meg at det finnes flere band der ute som er mer groteske, ”skumlere” og hardere enn Cradle of Filth. Bandet er ikke sjokkerende lengre, men en gang iblant gir de ut djevelsk bra låter. Fengende musikk som trigger nyssgjerrigheten hver gang de gir ut nye album, singler, videoer eller hva enn det måtte være. Ja, jeg har blitt skuffet over Cradle of Filth mange ganger, men denne gangen har de fått det til, selv om det for mange kanskje er litt vel svulstig. Jeg derimot, digger geletopper på bløtkaka.

Magnus:

Jeg var skikkelig die hard Cradle Of Filth (videre kjent som CoF) fan for drøyt 10-15 år sida. Sammen med Children Of Bodom, Dimmu Borgir og et par andre utvalgte black/death metal band var de noe av den første ekstrem metallen jeg hørte mye på. 2015 er CoF ute med nytt album, som gjenskaper ganske mye av det jeg elsket fra før.

Albumet handler om boka Malleus Malleficarum, heksehammeren på norsk, eller da «Hammer Of The Witches». Et verk som skulle beskrive hekseskap, og passende avstraffelser for slik atferd. For CoF er dette et helt perfekt emne. De har i lang tid okkupert den delen av svartmetallen som bryr seg mer om sminke og teater, enn råskap og enkelhet.  I 2015 stiller de i sann natur med episke heavy metal gitar soloer, koring og symfoni.

Og for det aller meste fungerer innpakningen. Albumet har en hel rekke låter som er fengende og episke. Grandiose verker som godt blander dobbeltpedaler, tremolo gitarer og Dani Filth sine vræl, med de myke og behagelige synth/symfoni elementene. Låtene på albumet klarer å mane fram følelsen man får av å se på coveret. Et bilde av heksesabatt hvor en skogsgud har manifestert seg for å ta del i heksenes prosesjon. Sannsynligvis backet av en hylende elgitar.

Låtene på albumet klarer å mane fram følelsen man får av å se på coveret. Et bilde av heksesabatt hvor en skogsgud har manifestert seg for å ta del i heksenes prosesjon. Sannsynligvis med en hylende elgitar.

Coveret til Malleus Malleficarum. Heksene har fått kontakt med en lokal skogsgud. La oss kalle han Leif.

Coveret til Malleus Malleficarum. Heksene har fått kontakt med en lokal skogsgud. La oss kalle han Leif.

Det største problemet er vel egentlig at de her konkurrerer med seg selv for ca 10 år sida. Nemlig «Damnation And A Day», et konseptalbum omkring Lucifer’s fall slik Milton beskriver det i Paradise Lost. En historie så episk og fullspekket av metallklisjeer at den ikke er til å overgå rett og slett. Ikke i storslagenhet og pompøsitet.

Coveret til Damnation And A Day. Minnene strømmer på fra lange dager i kantina på videregående som et emo metallhue. Ikke veldig mye har endra seg siden da.

Coveret til Damnation And A Day. Minnene strømmer på fra lange dager i kantina på videregående som et emo metallhue. Ikke veldig mye har endra seg siden da.

Men de har virkelig prøvd, som seg hør og bør, de har peisa på med klisjeer. Og du vil ha litt klisjeer når du kommer til CoF. De er et band som skriver magick med k og vampyre med y. Låttitlene er et amalgam av hva en angsty goth tweenager ville kålet utenpå kladdeboka si. «Yours Immortally», «Enshrined In Crematoria» etc etc etc. Begge de to navngitte låtene er for så vidt blant de beste på skiva. Med CoF må man rett og slett ta det for det det er.

Malleus Malleficarum er ei god skive, både for fan av CoF, og som introduksjon til bandet. En skive for gamle og nye fans.

Lenke
Facebook

Om Magnus H Blystad (17 Artikler)
Opprinnelig Hamarsing men har nå tilholdssted i Oppegård med familien. Lytter mye til folk og melodeath innen metall men er egentlig relativt altetende. Det beste er alltid de som ligger helt i ytterkanten, og de banda som gir 100% for sin egen greie, hva nå enn det er!
Contact: Hjemmeside

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Cradle Of Filth med supportbandkonkurranse | Permafrost.today

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*