Nyhetsfeed

Subtile ulveskrik!

Steve Hackett - Wolflight

Mr. Hackett er i sannhet en dedikert musiker som i og med «Wolflight» nå kun mangler et studioalbum før han er oppe i det betydelig antallet av 30 slipp! Når vi også tar med at det meste av det han ha utgitt har høy musikalsk standard, og at mannen i tillegg er gjestemusiker på utallige andre album. Da skjønner vi at det er en ekstraordinær musiker vi har med å gjøre. Som en ekstra bonus så må vi ikke glemme at Hackett jo har hatt en meget viktig rolle på de beste skivene til Genesis.

 «Wolflight» starter som seg hør og bør, med et ulveskrik! Jeg starter dessverre også mitt første møte med skiva i form av noe som lett kunne tolkes som et ulveskrik! Årsaken? Coverkunsten er redselsfull! En slik variant av «Elg i Solnedgang» trodde jeg aldri Steve Hackett kunne finne på å godkjenne! Likevel er nå en gang musikken viktigst, og er den like smakfull og bra som tidligere? Lyrikken er i alle fall smakfull og interessant, og tar lytteren med på en reise i tid og rom og de forskjellige fasettene av den endeløse og tidløse kampen for frihet.

Det er i høy grad noe nytt og følgelig begir Hackett seg ut på noe han ikke har skrevet om før. Lytteren føres nennsomt mellom to parallelle universer i det nåtidens og eldgamle kulturer blir utforsket. Skiva dreier seg om frihet kort fortalt. En frihet for å beholde det multikulturelle, frihet fra slaveri og frihet fra ødeleggende forhold. Ulvene er gjennomganssymbolet på frihet. Hackett utforsker sounds fra så forskjellige steder som blant annet Aserbajdsjan, Hellas og dypet av Sør-Amerika og alt er understøttet av Hackett sine kjennetegn.

Det er ei skive som er svært søkende og full av spennende motsetninger og en formidabel samhandling mellom instrumenter som på ingen måte det er naturlig å la forene. Our fra Irak samhandler med klassisk fiolin, tar og duduk samspiller i skjønn forening. Jada, den elektriske gitaren er selvsagt fortsatt med, og igjen så er det er gigantisk fryd å høre når Steve Hackett spiller. Vi får som en slags bonus også høre Hackett spille arabisk lutt, tolv strengs gitar og akustisk gitar. Ikke overraskende så spiller han også fantastisk på disse instrumentene. De «gamle» samarbeidspartnerne er også med denne gangen, men så lenge soundet fra forskjellige land og kulturer skulle utpensles så var det påkrevd med forsterkninger.

Forsterkninger som kom i form av Sara Kovaks som spiller dideridoo og Malik Mansuurov på tar og Rob Townsend på duduk. Slik instrumentering gjør at musikken ofte får en eksotisk touch, og ikke minst blir det soniske påvirket. En påvirkning som for oss fremstår som fascinerende og som definitivt er progressivt. Dette har knapt noen utforsket før så vidt vi kan skjønne?! Nå er jo ikke all verdens uvant instrumentering nok til å skape interessant musikk og ikke låtmateriale holder mål. Det gjør det så absolutt på «Wolflight».

“Hackett sprudler av ideer og den kreative kilden strømmer friskt og uhindret”

Skriveprosessen har foregått i et trespann denne gangen. Med seg har Hackett hatt Roger King og kona, Jo Hackett, og det kan virke som kreativiteten og samhandlingen mellom disse tre har vært av format. Forklaringen på platetittelen er at musikken er skrevet i ulvetimen som altså heter Wolf Light. Ulvetimen er tidsrommet fra klokken fem om morgen til frokost. Det er da Hackett sprudler av ideer og den kreative kilden strømmer friskt og uhindret! En ide som disse morgentimen har utpenslet er å skrive noe unikt som overrasker. Virkemidlene er å kombinere sine kjære gitarer, klassisk orkester, dyrelyder, rock, prog, og diverse uvanlige instrumenter.

For å påpeke hvor grundig Hackett er så må vi få med at han tilbrakte masse tid sammen med ulver for å lære dette stolte og intelligente dyret å kjenne. Vi har ved å lytte på denne skiva lært «Love Song To A Vampire» å kjenne! En låt hvor vampyr er en metafor for et voldelig forhold. De første syv minuttene av låten er vakre og behagelige, mens finalen er dramatisk og rocka med full orkestral pakke. Betydelig mindre orkestral er «The Wheel`s Turning» som innledningsvis avgir en sirkusfølelse før låten konvertere til fantastisk melodilinjer og ditto refreng.

Skiva krever sin lytter da en mer overfladisk lytting knapt avdekker alt hva verket har av iboende kreativitet og substans.

Lyrikken på «Black Thunder» er av den dramatisk sorten idet slavenes situasjon i sørstatene i USA i riktig gamle dager er på agendaen. Som seg hør og bør for å understreke budskapet er det en bluesstenket låt av den lekre og subtile sorten. Under fanen rolige akustiske låter seiler «Earthshine» og «Loving Sea» behagelig av sted, mens «Dust And Dreams» via ouden speiler Marokko og dennes spektakulære ørkener. Tematisk er «Corycion» et oppkomme av ideer, og her gjelder det å følge med i svingene for å få med seg alle de lekre detaljene. Det sistnevnte gjelder for øvrig for «Wolflight» som helhet. Skiva krever sin lytter da en mer overfladisk lytting knapt avdekker alt hva verket har av iboende kreativitet og substans. Hackett har så avgjort levert varene igjen! Skive er meget velskrevet, utfordrende, orkestral og samtidig primal, varm, romantisk og filmatisk og spekket med typiske Hackett artefakter som er tidløse og alltid herlig å lytte til.

Lenker
Facebook
Twitter
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (879 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Multikulturelt mangfold. | Permafrost.today

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*