Nyhetsfeed

Uinspirert Deathcore

Veil Of Maya - Matriarch

Veil of Maya fra Chicago, hovedsakelig et deathcore band, men med elementer av djent, melodeath og hardcore, utgir nå sitt femte album «Matriarch» etter de starta i 2004.

Rytmisk
Albumet starter rytmisk, mer på djent og hardcoresiden av bandet, og med mye fokus på palm mutes fra Marc Okubos side, sammen med screamovokaler og growls. Når vi kommer til tredje sang Ellie, synkroniserer han og vokalist Lukas Magyar – som er ny vokalist på dette albumet – seg godt, og viser at de også takler den melodiske siden av hardcore. Sangen inneholder også korte breakdowns og djentdeler, og viser at bandet behersker et større spekter av musikken de spiller. Den har et bra driv hele veien gjennom og skiftene er spontane slik de skal være i hardcore.

Klarere stemme
Matriarch har den fordelen mot forrige album «Eclipse»at vokalist Magyar også behersker rene vokaler, og mestrer disse godt. Man kan også diskuterer om han har bedre growls enn forrige vokalist, men i det høyere registeret høres de hvertfall merkbart bedre ut. Han har også en klarere stemme, mens Brandon Butlers vokaler hadde en svak tendens til å drukne litt i musikken, siden de var uklare.

Mindre djent
Sammenlignet med forrige album «Eclipse», har djentelementene hatt en mye mindre fremtredende rolle. Dette mener jeg at har virket inn negativt, fordi de enkle polyrytmene gjør en god jobb for musikken. Metalcore er i beste fall uforutsigbart og spontant, og i verste fall litt for enkel musikk med mange distraksjoner. I og med at rytmen har dominert i dette albumet, burde de helst vært mer interessante, og holde lytteren interessert, så man ikke er avhengig av stadige skifter for at ting ikke skal bli kjedelig. De hadde også en del ambientdeler i «Eclipse», i samme stil som man ofte har i djent, men disse gikk de også bort fra i Matriarch, noe som er dumt, fordi det hadde gitt plata mer variasjon. Savner å se at de tar med seg det gamle og inkorporérer i det nye – noe ethvert band bør gjøre for å utvikle seg.

Den av medlemmene jeg vil hylle mest, er nok vokalisten. Jeg synes han viser en god mestring av ren vokal, og spesielt growls i høyt register – der de som oftest kallest screams. Det gjengående mønsteret er at hele kvartetten viser at de kan sin rolle godt nok innenfor de sangene de har lagd, men både riffene, vokallinjene og trommemønstrene er relativt enkle. De fremstår som uinspirerte og uambisiøse, og det er lite på det nye albumet – bortsett fra vokalene – som man ikke allerede finner på forrige, og da kanskje også i bedre form. De er nødt til å innovere mer hvis de skal bevise at de kan noe mer enn de har klart så langt.

Lenker:
Facebook

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*