Nyhetsfeed

Fortsatt et vitalt ensemble

Spock`s Beard – The Oblivion Particle

Photo taken in Altadena on 03/11/15.

I sin tid synes californierne at det var hysterisk morsomt å kalle bandet sitt opp etter alltid glattbarberte Spock fra den høytflygende og eldgamle Sci-fi serien Star Trek. Selv om Star Trek behørig har gått i opplag eksisterer Spock Beard fortsatt, og er inne i sitt 24 leveår. Det er slett ikke et band preget av elde og gammelmannstakter, men stadig et vitalt ensemble som sannsynligvis tidvis fortsatt har det hysterisk morsomt sammen?

Bandet har uansett dusinet fullt nå, og følgelig er «The Oblivion Particle» nummer tolv i kronologien. Skiva er en oppfølger til «Brief Nocturnes And Dreamless Sleep» som jeg falt pladask for og som var virkelig frisk og fokusert. Fallhøyden er derfor stor, men det er lov å håpe på nok ei bra skive og at det atter skal føre til mange gode opplevelser. Få band har et så identifiserbarest sound som Spock`s Beard hvor du etter fem sekunder skjønner hvem som spiller. På mange måter er kvintetten en sjanger i seg selv! Det er som oftest en hedersbetegnelse og i Los Angeles bandet sitt tilfelle er dette en korrekt beskrivelse.

Korrekt er det også at kvintetten har keyboardene sentralt i lydbilde og at superdyktige Ryo Okumoto ofte smeller til på direkten uten å fikle med sakte låtoppbygning. Andre bumerker er vokalharmoniene, et akustisk mellomspill og så litt heftig rock før det hele ender ganske så episk og storslått. Det vokale kan høres på «Minion» som leverer en a cappella før låten konverterer til forvrengt keyboards og tidvis er det uvanlig mørk musikk til Spock`s Beard å være. Låten har et grådig bra refreng og er ikke så ulik noe Kansas og Styx kunne komme opp med på sitt aller beste.

«Blir «Bennett Built A Time Machine» en fremtidig klassiker?»

Skiva er med unntak av åpneren «Tides Of Time» en tanke forskjellig fra tidligere utgivelser. Det er et sunnhetstegn, og tyder på et band i utvikling. Nevnte «Tides Of Time» ligger for øvrig farlig nær Genesis sitt territorium. Låten står seg likevel fordi alle musikerne får anledning til å skinne, og det rett og slett er en bra låt. Høydepunktet på dette verket er utvilsomt «Bennett Built A Time Machine»! En låt som meget vel kan bli en fremtidig klassiker. I starten er det en viss popsensiblitet i låten før prog territorier utforskes. Da blir det noe skjebnetungt og melankolsk over låten som er så besnærende, og det er så velfundert og velspilt at det er en fryd å lytte til musikken.

Jimmy Keegan som til vanlig er trommeslager står for den fantastiske vokalen. Skiva er fornuftig nok også kledelig utstyrt med et par røffe låter i form av «Hell`s Not Enough» og «Get Out While You Can».  Låten «The Center Line» er på mange måter en slags flytende og naturlig overgang fra forrige skive «Brief Nocturnes And Dreamless Sleep». Gjesteartisten David Ragsdale er med på Disappear» som begynner temmelig likt Lynyrd Skynyrds «Free Bird», og som ikke er min favorittlåt på skiva.

«En fantastisk produksjon»

Skiva har derimot en produksjon som er fantastisk, og som yter et knippe velskrevne låter rettferdighet. Det er rett og slett moro å lytte til mesteparten av dette verket, og musikken er lett å få et godt forhold til. Skiva viser også et band som nå står på egne ben, og at Neal Morse ikke lenger er savnet som han var på mange av de forrige skivene. Årsaken er at skiva er så mangesidig og har så mye lekkert å by på. Harmoniene sitter som et skudd, det er elementer av funk, jazz, avant garde, melodisk slepenhet, instrumentutøvelse av klasse. Dave Meros sin basspilling viser at det instrumentet kan brukes til mer enn rytmesnekring, og at bassen faktisk tidvis kan være førende i å meisle ut den musikalske teksturen.

Lenker
Facebook
Twitter
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (912 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

2 Trackbacks & Pingbacks

  1. Goosebumps! | Permafrost.today
  2. Retur til «gamlebandet» | Permafrost.today

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*