Nyhetsfeed

Forevig og alltid Seigmen

Foto og skribent: Arash Taheri

Jeg elsker Seigmen. La meg bare begynne å si det. Jeg oppdaget bandet helt tilfeldigvis i den lokale musikk sjappa Akersmic på Liertoppen i Lier. Året var 1994 og jeg var 13 år da jeg plukket opp deres nyutgivelse, albumet «Total». Allerede fra det øyeblikket da jeg oppdaget det mystiske coveret ble jeg veldig nysgjerrig på denne skiva. Coveret var dystert, hadde en bestemt tittel og bandet het Seigmen.

Lydbildet var annerledes. Det beste av alt; det låt tungt, dystert, litt hardt, veldig melankolsk og det var norske tekster. Det var rett og slett en fantastisk musikalsk opplevelse å lytte gjennom hele skiva for første gang med headset. Jeg har alltid likt den mørke siden av det musikalske rocken, men hadde aldri oppdaget eller hørt en norsk band som hadde det i seg.

Litt om bakgrunnen til Seigmen og mitt forhold til bandet
Sannheten er at da Seigmen gav ut skiva «Total» så hadde de allerede vært aktive musikksjeler i mange år. De grunnla bandet under navnet Klisne Seigmen før de endret navnet til Seigmen. Ep-en «Pluto» kom ut i 1992 og deres debutalbum «Ameneon» kom året etter i 1993. Seigmens coverlåt Hjernen er Alene av DeDillos fikk gjennombrudd på radioen i 1994. Men det var skiven «Total» som definerte deres sound. Dette har Kim Ljung selv sagt i boka om Seigmen skrevet av Arvid Skancke-Knutsen og Harald Roseløw Eeg, med bilder av Bjørn Opsahl. Deres virkelig store kommersielle gjennombrudd var med skiva «Metropolis» som er en av de mest solgte album innenfor norsk rock gjennom tidene.

Seigmens medlemmer er Sverre Økshoff (gitar), Alex Møklebust (vokal), Kim Ljung (bass), Noralf Ronthi (trommer) og Marius Roth (gitar). Bandet har sin rot i det musikalske miljøet i Tønsberg. Seigmen vokste raskt til å bli en nasjonal hardrock juvel av en band som gikk daglig på norske radiokanaler. De var virkelig store gjennom hele 90-tallet. Etter to fantastiske albumer som «Total» og «Metropolis» kom albumet «Radiowaves» ut i 1997.

Personlig så digga jeg skiva, men her skiftet Seigmen litt retning. Synthen som instrument var en ny og viktig del av skiva. Lydbildet på «Radiowaves» hadde klare inspirasjoner fra synthpionerene Depeche Mode, men den største endringen var at alle låtene hadde engelske titler og tekstene var engelske. Mange blant fansen reagerte skeptisk til denne endringen ettersom det at Seigmen sang på norsk var en meget viktig del av Seigmens musikalske lydbilde og identitet. De skal ha kudos for at de ville utvikle seg og utforske nye territorier og eventuelt treffe et utenlandsk publikum. «Radiowaves» ble riktignok veldig godt mottatt men fikk aldri den samme store oppmerksomheten som «Metropolis». Plata ble hyllet masse av synthmiljøet og mange eksisterende fans satte også stor pris på den.

I 1998 tok oppturen brått slutt og bandet gikk i oppløsning. De gav ut samlealbumet «Monument» som en aller siste farvel til fansen, samt at de holdt en avskjedsturne. Bandmedlemmene ønsket forskjellige ting og skiltes av den grunn. Tre av bandmedlemmene dannet Zeromancer mens Marius satset på en operakarriere. For Seigmen-fansen kom dette bruddet som et sjokk og det føltes som et stort tomrom etter dem. Men fansen glemte dem aldri, de fortsatte å høre på de legendariske låtene fra «Total» og «Metropolis» i flere år etter deres avskjed. Seigmen gikk nemlig bare i en dvale, for etter 7 år (i 2006) kom de sterk tilbake med en reunionkonsert for en utsolgt Dødens Dal i Trondheim og to fulle utsolgte kvelder på rad på Sentrum Scene. Jeg var der og det var en magisk konsert opplevelse.

L1001945

Bandet etterfulgte comebacken med å spille to dager på rad i det nyåpne operabygget i Oslo. DVD-en fra denne store konsertopplevelsen ble kort tid etter gitt ut. Seigmen fortsatte deres comeback med å spille i Stavanger, Bergen, Oslo og på en rekke festivaler i Norge som f. eks Slottsfjell. Et par nye låter ble spilt live og fansen fikk håp om et nytt studioalbum. Fansens største drøm ble til realitet da Seigmen den 13. April 2015 gav ut deres første studioalbum på 18 år med navnet «Enola».

April 2015 ble en veldig stor og viktig måned for Seigmen. Samtidig med nytt album ble det åpnet en fotoutstilling på Popsenteret i Oslo med en Seigmen-fotobok av fotograf Bjørn Opsahl tatt gjennom hele Seigmens karriere. Det ble også to fulle utsolgte kvelder på Sentrum Scene 10. og 11. april. Her ble deres nyeste låter fra deres siste album spilt live for første gang for fansen. Jeg var der lørdag 11. april og igjen fikk jeg en magisk konsertopplevelse. Seigmen var tilbake for godt med full kraft og de låt sterkere en noensinne. Dyret var løst på scenen og de var vanvittig samspilte.

Jeg var selv skeptisk til deres nye album. Mange av bandene fra 90 tallet som har kommet tilbake i det siste har gitt ut middelmådige albumer for så å spille konserter og tjene inn penger. Men med albumet «Enola» så beviste Seigmen hvor store de er og hvor høyt fansen elsker dem. De annonserte kort tid etter at de skulle holde en ekstrakonsert den 28. August. Det er nettopp denne konserten jeg fikk oppleve både som fotograf og for første gang som skribent. Jeg har sett Seigmen live i 2006, 2008, og 11. April i år, så jeg viste hva jeg gikk til. De har aldri skuffet meg, men jeg er alltid spent på om de kan klare og toppe tidligere opplevelser.

Konserten
Foran hele scenen var det dekket til med et stort hvitt trekk med et vakkert band bildet tatt av Bjørn Opsahl. Bildet forsvinner og ikonet dyret blir sluppet løs i en monokrom animasjon med låta «Monument» som en introlåt. Dette er en slags nedtelling som vises på skjermen. Når nedtellingen treffer tallet 0 så faller det hvite trekket ned og bandmedlemmene setter i gang med den gode gamle låta fra «Ameneon». Fra X til døden dundrer løs på Sentrum Scene.

Publikum er i ekstase, masse røyk kommer fra scenen i alle retninger i et knall blått lys, og ut av tåken kommer Alex fram og vokalen er i gang. Magisk og teatralsk fra første øyeblikk. Du merker at lyden er perfekt og sceneshowet er i samspill med lyden. Når refrenget ”Ond sirkel – sirkulerer, månen forfaller – forfaller ned” så høres det ut som alle i salen synger. Dette setter standarden for kvelden. Konserten fortsetter med en god gammel dyster slager med Ohm fra «Total». ”Jeg leser i hånden i hånden om tiden som kommer” synges i salen. Sangen har et nesten religiøst preg for fansen og Alex ser ut som en gud på scenen.

Seigmen

 

Dette er to av de råeste livelåtene Seigmen har, etter min mening. Stemningen er elektrisk og konserten kunne ikke ha startet på en bedre måte enn dette. Alle er samspilte og musikken høres ut som det blir spilt fra en skive. Kunne vært en smule mindre bass, men det retter seg opp veldig fort. Publikum er helt ville og teksten til Ohm blir sunget av publikum sammen med vokalisten Alex. Selv er jeg usikker om jeg skal headbange eller fotografere så jeg prøver på en kombinasjon.

Etter to tunge og harde låter går det over til Hva vi elsker fra «Enola». Dette er en roligere låt med mye stemning. Det er en nydelig lyssetting her som er i harmoni med sangen. Neste låt er Colosseum som er introlåta fra «Total». Dette er desidert en av de tyngste og feteste Seigmen-låtene. Meget definert basslinje og et herlig sigende gitarriff. Noralf på trommer er som alltid meget definert i spillestilen. Colosseum er en låt som drar deg rett ned i kjelleren instrumentalt, mens vokalpartiene trekker deg opp. En fantastisk låt med doom metal-elementer hvor publikums engasjement tar konserten til enda et høyere nivå med masse headbanging. Alex sin vokal er hypnotiserende og hans sammentrukkede og angstaktige kroppsholdning gjenspeiler den mørke tonen i Colosseum.

L1001132

Konserten forsetter med låta Nihil som er en publikumsfavoritt fra «Metropolis». Publikum er helt med og refrengene synges i kor. Alex peker stadig mikrofonen over til publikum under refrengene. Det er topp stemning her i salen. Alex takker ydmykt publikum og forteller hvor utrolig takknemlig bandet er for å ha en så fantastisk lojal fanskare som for tredje gang i år fyller et utsolgt Sentrum Scene.

Trøst er neste låt på lista og den er allerede en av publikums favoritter fra den nye skiva. Bandmedlemmene viser enorm entusiasme mens de spiller og bandet smiler og koser seg på scenen. Lysshowet er imponerende med kombinasjon av røyk, strobe og laser i takt med låta som fenger veldig mye. Tenn alle lys følger etter. Dette er en veldig rolig, men vakker sang med postrock-elementer. Sangen glir over til Til verdens Ende.

Begge disse låtene er helt nye fra deres siste utgivelse. Sistnevnte er derimot en tyngre låt som vekker opp publikum skikkelig i refrengpartiet med et fantastisk og raskt trommeparti med fete gitarriff. Det nye materialet låter svært godt live og bedre enn sist gang jeg hørte dem i april måned. Når du først trodde konserten var på vei til å bli rolig, så sparker Tenn alle lys deg rett opp igjen. Konserten forsetter med hitsangene fra «Metropolis»: Juvel og Metropolis. På begge sangene tar publikum fullstendig av. Det er tydelig at mange har gledet seg for å høre disse to klassikerne. Det er vanskelig å ikke synge med.

Utopia i Mine armer er neste på setlista. Man hører en del fellestrekk her med låtene fra «Metropolis» uten at det blir gjentagende. Når sangen er ferdig blir hele salen guloransje og som en Seigmen-fan vet man at låta Slaver av Solen skal spilles. Med denne låta innser man hvor bra og viktig plata «Metropolis» var for Seigmen sin karriere. Jeg har aldri hørt publikum synge refrenget så høyt som i kveld:

”Vi er like – vi er en,
Jeg er sminket – du er ren,
Vi er like – vi er en
Vi er slaver av solen”

L1001817

Konserten fortsetter med I mitt hus. Dette er en ny låt som er både knallhard og fengende. Den får deg til å tenke at Seigmen har aldri tatt noen pause siden «Metropolis». For den nye skiva er så bra at den tar opp tråden rett der «Metropolis» slapp på slutten av 90 tallet. Seigmen er virkelig tilbake sterkere enn noensinne. Dette definerer de med å avslutte hoveddelen av konserten med Døderlein. Du skal lete lenge etter et publikum som viser så stor entusiasme og engasjement under en låt som denne. Sangen er magisk live på den måten at du blir veldig revet med. Den er nok verdt hele konsertbilletten alene. Det oser av energi på scenen, publikum skriker av full hals og Alex står ved scenekanten og strekker sin lange kropp som en gud så langt bak han klarer og tar imot refrenget fra hele Sentrum Scene.

Som ekstranummer dedikerer en følelsesladd Marius mesterverket Agnus Dei for sin nylig avdøde venninne, sopran Ina Kringlebotn. Sangen er akkompagnert av Sverre på gitar og Kim på kor. Dette er et nydelig øyeblikk i konserten og rett og slett vakkert!

L1001916

Alex tar tak i mikrofonen og forteller hvorfor de valgte å synge på norsk da de startet bandet. Det var nemlig på grunn av bandet Raga Rockers som de var stor fan av, og ble inspirert til å skrive og synge låter på morsmålet. Dermed så spiller de en Seigmen-versjon av Komplex fra Raga Rockers. Til publikumets store overraskelse tar Michael Krohn over mikronen midt under låta og synger resten av sangen. Publikum er i ekstase! Kveldens episke konsert avsluttes med de to eldste og tyngste og kanskje mest råeste Seigmen-låtene Mesusah og Hjernen er alene.

Disse to mesterverkene er noe av det råeste man kan oppleve av norsk hardrock live. Bandet og publikum gir alt. Og selvfølgelig som forventet så er Alex i bar overkropp under Hjernen er Alene. Som alltid en stor og mektig avslutning på en fantastisk konsert. Dette er desidert et av de beste konsertopplevelsene jeg noensinne har opplevd. Det topper seg med at vekterne på Sentrum Scene lar meg få en aller siste mulighet til å gå inn i piten og ta bilder.

Seigmen

Alt i alt så jeg synes jeg konserten var en prikkfri oppvisning til tross for at det var litt mye bass helt i begynnelsen av første låta. Men det ble rettet opp i veldig raskt og det kan ikke bandet lastes for. Seigmen setter alltid standarden veldig høyt både med sceneshow med bruk av led, laser, røyk og strober. Alt det visuelle er i harmoni og symbiose med perfekt lyd og bandet spiller supertight. Jeg savnet materialer fra «Radiowaves», men til gjengjeld så fikk vi en perfekt totimers konsert med alle de gamle klassikerne fra tidligere albumer, i tillegg til omtrent halvparten av låtene fra vårens comebackplate «Enola».

Seigmen

Seigmen vil forevig og alltid forbli en nasjonal stolthet innen norsk musikk. De er fantastiske musikere. Som personer er de ydmyke og utrolig hyggelige mennesker som jeg har vært så heldig og fått hilse på. Seigmen har kommet tilbake fra dvale og de har kommet for å bli. Jeg gleder meg enormt til å se dem live igjen neste gang. Jeg reiser hjem gjennomsvett og nesten uten noe stemme igjen, men med et bredt smil om munnen. Seigmen vil forevig og alltid forbli.

Lenker:
Facebook

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*