Nyhetsfeed

Lovlig glad i pianoballader

Tim Bowness - Stupid Things That Means The World

Det er grunn til å anta at Bowness er en meget omgjengelig mann, og basert på antallet gjesteartister som stiller opp for Bowness på den nye skiva er i alle fall det nevnte et faktum! Å trommer sammen masse dyktige musiker skaper ikke nødvendigvis god musikk. Så enkelt er det bare ikke. Låtene må også holde mål! Låtene er nå engang råvarene i tilvirkning av musikk. Skal vi holde oss til den metaforen så blir følgelig musikerne de som kokkelerer. Det er likevel en forenklet fremstilling fordi arrangementer, miksing og produksjon samt flere forhold også innvirker på sluttresultatet.

På denne skiva er det Bruce Soord fra Pineapple Thief som tar seg av miksinga, mens Bowness selv er i produsentstolen. De gjør jobben greit nok, men kun muligens hatt noe mer sting i produksjonen? Låtene er jevnt over forholdsvis enkle med det er ok da det jo ofte er arrangementene som gjør susen. Bowness smeller til med noen fiffige og lekre detaljer her og der, og det er hans styrke. Spesielt synes jeg strykerarrangementet er bra, men mannens hang til popflørt kommer i for store doser. Mannen er også lovlig glad i pianoballader, og det funker ikke så bra i mine ører.

Den mørker grunntonen på skiva funker derimot meget bra. Verdt å merke seg er det at Bowness på årets skive på tross av ovenfor nevnte innvendinger, tar naturlige og logiske skritt i sin utvikling. Mye av det som var bra på den forrige skive er med, men heldigvis så utforskes nye musikalske territorier. Det er rett og riktig, da stillstand er tilbakegang.  Bowness har på mange måter nå staket ut kursen for hvor han er på vei musikalsk sett. Hvorvidt det er hvor jeg ønsker han går er en helt annen sak! Albumet faller ned i randsonen mellom singer/songwriter tradisjonen og artrock, og mellom symfonisk rock og popsegmentet.

Stemningsmessig er det tidvis ok, men på tross av det er ei ok dynamisk skive så er det noe som mangler. Et mulig kroneksempel på dette er tittellåten som for så vidt er stilig utført. Likevel så blir det noe vassent når det plaskes ut i pophengemyra i så stor grad. «The Great Electric Teenage Dream» har sneisne eksperimenter og «Everything But You” er en bra låt. “At The End Of The Holliday” er en vakker låt, men ekstremt sorgtung og alvorlig låt. Sannsynligvis er plottet om kvinnemishandling, og det er jo dessverre alt for dagsaktuelt. I sum så er det for mange låter som ikke etterlater seg noe varig inntrykk, og det blir ei grei nok skive men ikke mer.

Lenker:
Facebook
Twitter
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (969 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*