Nyhetsfeed

Med bandnavn fra seksuelle subkulturer

Navnet på dette legendariske bandet skriver seg fra en bok av Michael Leight. Det var en bok som Tony Conrad viste til John Cale og de øvrige bandmedlemmene. Boka det refereres til kom ut i 1963 og tar for seg diverse seksuelle subkulturer fra tidlig 60 tall, og hadde denne teksten for å pirre folk til å kjøpe verket,” Here is an incredible book. It will shock and amaze you. But as a documentary on the sexual corruption of our age, it is a must for every thinking adult”.

The Velvet Underground eksisterte fra 1965 til 1973 og var pionerer innen amerikansk eksperimentell rock. Bandet hadde sin base i New York, og tidlig i deres karrière var de en del av miljøet rundt den berømte bohemen og pop-kunstneren Andy Warhol. Han fungerte tidvis som en slags manager og kunstnerisk rådgiver for bandet. Gruppens medlemmer var ved platedebuten i 1967 John Cale, Sterling Morrison, Lou Reed og Maureen Tucker. I løpet av 1968 ble John Cale erstattet av Doug Yule.

I tillegg var sangerinnen Nico (Christa Päffgen) med på innspillingen av debutalbumet The Velvet Underground and Nico, og hun opptrådte også med bandet et års tid rundt 1966. The Velvet Underground er betydelig mer kjent og anerkjent i dag enn de var i den perioden de eksisterte som band, og de regnes faktisk som et av de aller mest innflytelsesrike rockeband fra 1960- og 1970-tallet. Bandets betydning bygger først og fremst på deres rolle som grensesprengende innovatører og trendsettere for rockmusikken og den tilhørende kulturen. Gruppens særegne og avantgardistiske stil har påvirket senere musikalske uttrykk som punk, støymusikk og alternativ rock generelt.

Lenker:
Wikipedia

Om Ulf Backstrøm (920 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*