Nyhetsfeed

Nile: Farlig godt

Nile - What Should Not Be Unearthed

Skrevet av Albert Kagan / Oversatt av Jon Skjeseth

Jeg har sett fram til Nile sitt nye album, fordi de aldri har skuffet meg ved utgivelse av nytt materiale. De vet hvordan de presser grensene innen metall, med sin blanding av teknisk dødsmetall og folkeinnflytelser, og de låter ikke som andre folkmetall-band som Finntroll og Eluvietie, men inkorporerer egyptiske folketoner som gir dødsmetallen et kraftfull etniskdrivende element som de fleste andre dødsmetallband ikke har.

«What Should Not Be Unearthed» begynner med førstesangen Call To Destruction, som er en veldig agresssiv låt, samtidig som den er teknisk. Det føles som om du blir dratt rett inn i den brutale siden ved Nile fra første stund. Også i neste sang, Negating The Abominable Coils Of Apep, fortsetter denne agressiviteten. Den har noen saktegående og harde riff, før den slår over til mer teknisk riffing, og den egyptiske guddommen den portretterer, Apep, symboliserer kaos, og sangen representerer de ulike sidene av en slik mørk, mystisk gud.

Neste sang, In The Name Of Amun, starter med en mørk, etnisk egyptisk folkevibe, som etter hvert vokser til å bli en veldig intrikat dødsmetallåt. Den fanger den episke kraften i Amun, det høyeste vesenet i egyptisk mytologi, tilsvarende Zevs eller Odin, og om jeg kunne tenke meg hva en sjefsguddom hørte på av musikk, ville det være dette.

Tittellåta What Should Not Be Unearthed er av rent, brutalt dødsmetallmerke, og hva jeg tror folk som ikke har hørt sjangeren før, ville forventet av musikken. Et par minutter inn i låta blir det supplert med egyptiske folkeinstrumenter, og den forvandler seg til hva jeg vil kalle en folkdødsmetallåt. Jeg ser for meg at hvis en arkeolog hadde funnet rester av det gamle egypts mørkeste toner, så er dette musikken han ville funnet.

Evil To Cast Evil Out er en sang jeg foretrekker på grunn av de kjappe trommene som passer det brutale og tekniske lydbildet som Nile er kjent for. Ved omtrent tre minutters merket sakner det på, men du kan høre at George Kollias trommer er gjennomtenkt også i de rolige segmentene.

Neste sang, Ages Of Famine, starter med en seig, gjørmeaktig lyd, med vokal som går ned i den mørkeste growling. Etter hvert øker den i hastighet, og på en rar måte, så føler jeg mer avslappet da. Det er ikke en «In your face»-låt, men svever rundt deg som et tredimensjonalt maleri.

Ushabti Reanimator er en instrumental låt, som vever egyptiske folkemelodier inn i fine rytmer, før neste sang, den brutale Rape Of The Black Earth, slår inn. Den prog death-lydende sangen To Walk Forth From The Flames Unscathed, tar all energien fra de foregående låtene og kondenserer inn i ett råbra sistespor.

Jeg syns det er et fantastisk album Nile har kommet med, og de har som sagt aldri skuffet meg. Det er et album som har alle de gode elementene fra sjangeren og framstår som så mye mer enn kun et dødsmetallband. Etter min mening, en av de beste dødsmetallalbumene som har kommet ut i år.

Lenker:
Facebook

Om Jon Skjeseth (433 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*