Nyhetsfeed

Permafrost dekker Ultima

Foto: Ultimafestivalen / Henrik Beck

Ultima feirer sitt tjuefemte år som samtidsmusikkfestival, og har vokst iløpet av de årene til å bli en internasjonal aktør innenfor arenaen som fremmer nye musikalske visjoner. I år blir det avholdt rundt åtti konserter på tjueåtte scener rundt omkring i Oslo, og musikken som fremføres beveger seg innenfor både elektronisk, jazz og samtidsmusikk.

Det første jeg får med meg er John Persens installasjon «Mot Kalde Vinder», som består av rundt femten høytalere som er plassert rundt «Jordmusikk»-skulpturen til Harald Oredam på Johan Svendens Plass. Ut av hver disse kommer det ut elektroniske lyder som går i loop. Komponisten gikk bort i fjor, og siden han var festivalens første leder, hyller Ultima hans verk, som tidligere ikke er framført i Norge.

Etter Olivier Messiaen sin konsert blir også publikum møtt med det som var opprinnelsesplanen i installasjonen, idet hele plassen er fyllt opp med telys.

John Persens installasjon utenfor Konserthuset

Festivalens åpningskonsert er det nær sytti år gamle verket «Turangalîla» av den franske komponisten Olivier Messiaen, som står igjen som en av de viktigste verkene innenfor modernismen og tidlig elektronisk musikk.

Det ble ferdig i 1948 etter en bestilling av Serge Koussevitsky for Boston symfoniske orkester, og man kan høre etterdønningene av den nylig avsluttede krigen. Verket er veldig kontrastfyllt, der det veksler mellom det harmoniske og det disharmoniske. Jeg hører det landlige i voksende, kaotiske byer, betraktelser mellom den gamle og den nye verden. Helt på slutten hører man også den amerikanske imperialismen på frammarsj, og jeg vet ikke hva Messiaen mente om USA militærmakt på den tiden, men uttrykket veksler mellom det overmodige til den knusende realismen.

Komponisten, som også var en ivrig ornitolog, vier mye plass til fuglekvitter i verkene sine ved hjelp av de lyseste tonene på klaveret, som for kvelden besittes av Stevven Osborne, i tillegg benyttes det elektroniske, theremin-lignende instrumentet ondes Martenot som Cynthia Miller spiller på.

Med det hundre manns sterke Oslo symfoni orkester og bruk av blant annet åtte perkusjonister og talløse fioliner, er det et sterk framførelse vi er vitne til under ledelse av dirigent Vasily Petrenko, og selv om dette knapt kan kalles ny musikk, så er det så mange sider ved dette verket som får det til å framstå som noe nytt.

Lenker:
Ultima
Olivier Messiaen
Oslo symfoniorkester

Om Jon Skjeseth (419 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Atom™ og Robin Fox: Tom scene | Permafrost.today

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*