Nyhetsfeed

«Beboerne» med flosshatt og øyeeple

Et varemerke for Residents er å trosse alle musikalske normer. I tillegg klarer de som oftest å gestalte musikk som er nesten totalt forskjellig fra alle andre. Unntaket er svenske Samla Mammas Manna som har enkelte fellestrekk med amerikanerne. Videre så har også Frank Zappa og Captain Beefheart en del likheter. Residents har alltid vært nært knyttet opp mot RIO (Rock In Opposition) bevegelsen og ikke minst frontmannen Chris Cutler.

Konspirasjonsteorier om Jimi Hendrix
Randet opptrer alltid i deres velkjente mundur som er en elegant dress som ofte er sort. I tillegg så er alltid flosshatten på plass oppe på masker som er utformet som digre øyeepler. Utrolig nok så er det visstnok med unntak av manageren fortsatt ingen som vet hvem som skjuler seg bak maskene! Denne bevisste og totale anonymiteten har foregått i over 40 år nå. Ryktene vil selvsagt florere, og mange artige konspirasjonsteorier har dukket opp! Jimi Hendrix og diverse avdøde musikalske ikoner har selvsagt vært skrevet inn i gruppa.

Bandet klarer ikke å bli enige med seg selv når de egentlig startet opp og det er også vanskelig å si noe helt sikkert om gruppas opprinnelse. Myten dyrkes åpenbart for alt den er verdt! Det antas at Residents er fra Louisiana, og nærmere bestemt fra Shreveport. Her brakte visstnok deres felles fascinasjon for James Brown og J.D.Salinger dem sammen. En annen felles faktor var fokus på California og innbyggernes frigjorte og liberale holdninger og atferd. Etter at High School var slutt stuet de seg inn i en truck med solfylte California i blikket. Like utenfor San Francisco punkterte de, og således ble småbyen San Mateo deres hjemsted de neste årene.

Sagaen sier ingenting om hvorledes de livnærte seg, men de klart å kjøpe instrumenter, og spilte inn en tape. Denne ble visstnok overlevert til Hal Halverstadt hos Warner Brothers. Han hadde nære relasjoner til Captain Beefheart, og en kvalifisert gjetning var jo at han sannsynligvis ville like musikken på tapen. Halverstadt`s musikalske preferanser ble på ingen måte vekket, og han returnerte tapen og dermed var navnet til legendene født. Han adresserte den nemlig til «The Residents» (beboerne) siden de ikke hadde oppgitt noe navn på returadressen. Heldigvis så var det noen andre som var våkne, og så potensialet i Residents tilsynelatende sære musikk. Nigel Senada, og Snakefinger alias Phillip Lithman hadde merket seg gruppa, og et musikalsk samarbeid var i gang.

“Richard Nixon fikk den første singelen!”

I 1972 ble San Mateo byttet ut med San Fransisco, og her etablerte Residents sitt eget plateselskap,” Ralph Records”, hvor den doble 45-singelen «Santa Dog» var første utgivelse. Selvsagt måtte det spekuleres i om Santa Dog var et anagram for Satan God. Musikken er rimelig kontrastfylt, både forstyrrende og behagelig samt støyende og vakker. Ingen hadde tanke for at plata kunne selge, så det ble bare trykt opp 400 eksemplarer. Disse ble i god Residents «ånd» gitt bort. Både fiender, venner og radiostasjoner ble beæret med gratis eksemplarer, og ikke minst Richard Nixon og Frank Zappa var blant de heldige som fikk singlen i postkassa.

Hvorvidt Nixon likte musikken, sier sagaen ingenting om. For å skikkelig lage komplett forvirring om noen skulle fatte interesse for musikken så var den ikke kreditert Residents engang. De fire sporene var tilegnet de falske gruppene: «Arf And Omega feat. The Singnig Lawn Chairs», «Delta Nudes», «Ivory And The Braineaters», og «The College Walker».  Morsomt og kreativt i det minste, om ikke salgsfremmende. Respons var selvsagt lik null.

Pågangsmot
Full av pågangsmot bruker de nå et drøyt år på å mikse deres første fullengder. Barnet blir hetende «Meet The Residents», og her brytes alle regler for musikalsk struktur. Bandet er på ingen måte blitt særlig habile musikere, og prosjektet reddes av en særdeles oppfinnsom lydmiks. Av mangel på synther så brukes diverse akustiske instrumenter, og hva de ellers måtte ha tilgjengelig som det er mulig å lage spennende lyd med. At denne skiva heller ikke blir noen kommersiell suksess er vel knapt noen overraskelse?! Likevel er skiva absolutt verdt å låne øret til da det er masse spennende og uventet som skjer, samt at verket er hektisk og krevende.

Parallelt med «Meet The Residents» hadde gruppen jobbet med et filmprosjekt. I 1976 ble selve filmen oppgitt, men” diehard fansen” fikk en redigert utgave på video i 1984, som heter «Whatever Happende To Vileness Fats?» Neste utgivelse ble et offer for Nigel Senadas såkalte obskuritetsteori, som sier at: «Kunstneren kan bare produsere kunst når det ikke tas hensyn til omverdenen forventninger og innflytelse». Akkurat her har jo mange av dagens artister noe de burde tenke gjennom, selv om det blir litt vanskelig å følge slavisk. Uansett så ble «Not Available» lagt til side for i utgangspunktet å bli der til den var glemt!

Residents 5

Neste utgivelse skapte en viss kontrovers med sine hakekors, som ble fjernet fra de europeiske utgavene. Heldigvis er mitt eksemplar med hakekors, da det er på ingen måte en hyllest til nazismen. Tvert imot er det en klar satire over maktsyken og ensrettingen i platebransjen, og analogien på plata som heter «Third Reich`n Roll», er rimelig opplagt. Opprinnelig var plata ment til å bare ha to kutt, «Why Hitler Was A Vegetarien», og «Swastikas On Parade». Nå endte det opp med forvrengte, og til dels skrekkelige og vagt gjenkjennelige versjoner av kjente låter. «Satisfaction» og «Hey Jude» er så dyrisk suverent bra at de alene forsvarer å kjøpe dette åndsverket.

Morbide og kryptiske tekster
Året 1977 markerer et vannskille for Residents.  De får økonomisk ryggdekning, og kan konsentrere seg om å skrive musikk. En viss struktur trer frem, og deres typiske kjennetegn blir også meislet ut. Tekstene er morbide og kryptiske, og melodiene er komplekse. Stemningen er poetisk, humoristisk og forstyrrende, ofte på samme tid. Alt dette kan høres på «Duck Stab/ Buster Glen», hvorav «Duck Stab» er en Ep som er slått sammen med «Buster Glen». Den økonomiske biten kom på plass med Cryptic Corporation som er etablert for å promotere Residents.

Cryptic Coporation består av gamle venner fra Louisiana med nyrike John Kennedy i spissen, som har falt for Residents musikalske krumspring. Antakeligvis er John Kennedy et dekknavn, og mistanken blir ytterlig styrket når en ser på navnene til styret i Cryptic Corporation. Foruten John Kennedy har vi Jay Clem, Hardy Fox og Homer Flynn. Uansett så blir disse The Residents ansikt utad, og det virker å være ganske vellykket ikke minst basert på at merkevaren Residents nå blir styrket. Brått er gruppa kritikernes favoritt, og «Duck Stab/Buster Glen» selger brukbart. Egen fanklubb opprettes også. W.E.I.R.D. – We Endorse Immidiate Residents Dification.

Alt ser ut til å være såre vel, men gruppa skal visstnok ha vært skuffet over Cryptic Corporations forretningsmetoder. På ren trass gjemmer de seg i studio i London for å jobbe med sin neste utgivelse. Når katten er borte osv, det trengs penger i kassa og Ralph Records og Cryptic Corporation henter fram «Not Available» og gir den ut. Akkurat denne handlingen bedrer jo ikke klimaet mellom partene, og det blir full krise. Heldigvis spiller Cris Cutler perkusjon på den kommende plata. Hans jobb blir da å være fredsmekler, og snart er Residents tilbake i studio i San Fransisco. Her ble de møtt av et nytt studio, og vi kan vel snakke om en moderne ingrediens i det å røyke fredspipe.

“Eskimo er en uhyre spennende plate”

Musikken som ble gestaltet i dette studio skulle bringe Residents til nye høyder. I 4 år hadde gjengen jobbet med dette konseptalbumet, og det var totalt forskjellig fra tidligere utgivelser. Lydeffekter og musikk er jevnlig fordelt på denne mørke og primitive plata. «Eskimo» er konseptets navn, og naturlig nok er det eskimoens folklore som er i sentrum for historien. Vokal i vanlig forstand er fraværende, men blant annet messende stemmer samt den sure vinden som stadig ligger i bakgrunnen gjør dette til en utrolig spennende lytteropplevelse. Akkurat det er jeg ikke alene om å mene, fordi både kritikere og publikum er fra seg av begeistring. New Musikal Express journalist Andy Gil utroper albumet sågar til et av de viktigste album noensinne, om ikke det viktigste!

Residents kreativitet og virketrang ser ut til å ingen grenser har, og Eskimo har utvilsomt skjerpet smaken på konseptalbum. Likevel settes det av tid til å lage «Commercial Album» og «One Minute Movies». Sistnevnte er videoene delvis basert på plata, og de ble faktisk jevnlig spilt på MTV da kanalen starter opp noen år senere. Selve plata var tuftet på at Residents ønsket å skape sin egen «Topp 40 liste». Låtene klokker inn på rundt ett minutt, og er vel verd en runde i spilleren. Kritikerne kan styre sin begeistring, men plata selger rimelig bra. Skuffet over manglende respons fra kritikerne setter Residents i gang med sitt mest ambisiøse konsept noensinne: «The Mole Triology».

Muldvarpfolket og Bukene
Triologien var ment å skulle være på 6 album for da blir det jo en slags Resident variant av en triologi. Foreløpig er det bare kommet tre album. Selve plottet handler om det arbeidsomme Muldvarpfolket (Mole People) som må flykte etter at kolonien deres blir ødelagt av flom. Visse likheter med både Magma og Gong`s epos kan nok spores her, selv om vi ikke skal ut i det ytre rom. Mulvarpfolket, som er enkle folk, flykter til Bukene (Chubs), hvor de får være fordi de er billig arbeidskraft. Møtet med de dekadente og livsbejaende Bukene må føre til kulturkollisjon, og til slutt konflikt. «Mark Of The Mole» omhandler selve flukten, og til konflikten oppstår. Når vi så kommer til «The Tale Of Two Cities», så er det musikken til de to folkeslagene som er i fokus. Muldvarpsfolkets musikk er suggererende, primitiv og naken, og på mange måter lik musikken til eskimoene i «Eskimo». Bukkenes musikk er glatt, strømlinjeformet og elegant og spilles av storband.

Historien om muldvarpfolket ble nå gjort klar for å fremføres i konsertsammenheng. Akkurat dette var slett ikke enkelt. Det ble et slags episk teater med dansere, kulisser og tryllekunstneren Penn Jilette som forteller. Verdensturneen ble gjennomført, men de store ovasjoner var nokså fraværende. Det var mye som tydet på at en slik verdensturne ville bli den siste. Et resultat av The Mole Show var live-album og video, noe som var nødvendig for å ha til salt i grauten så å si. Økonomien var mildt sagt skral, og nyhetens interesse var ikke tilstede lenger. Selv turneen gikk med underskudd, og bandet måtte låne penger av familie og venner for å finansiere turneen. Lufta var godt solid ut new wave ballongen, og selv om The Residents ikke hørte til denne bølgen hadde de likevel nytt godt av new wave hypen.

Tiden var inne for et nytt ambisiøst prosjekt for The Residents. Kjente melodier fra store amerikanske artister i ny og alternativ tapping. The American Composer series var født. Planen var at det skulle komme 16 slike verk, med et nytt årlig frem til år 2000. Det ble med to utgivelser. I 1984 kom «George And James», som tok for seg Gerschwin og James Brown. John Phillip Sousa og Hank Williams ble behandlet i «Stars And Hank Forever» fra 1986. Ambisjonene er som alltid på topp hos Residents, og som regel når de ikke helt opp!  2 av 16 var jo likevel lovlig langt fra målet?!

Opptreden i Den  Norske Opera
Dermed var tiden inne til å fortsette Mole-triologien. Nummer tre ble elegant hoppet over, og nummer fire fikk navnet, «The Big Bubble». Musikken her er en tenkt popgruppe med mole/chub krysninger. Disse skaper masse fuzz med sine vokalinnslag på det forbudte Mohelmot, molefolkets gamle språk. Denne musikken tok bandet med seg til Japan. Her skulle de ha noen få konserter, men responsen var enormt positiv. Dermed ble det masse turnering, og Norge fikk faktisk gleden av å ha dem på besøk. Selve evenementet forgikk på Den Norske Opera, og ble tapet av NRK. Konsertene («The 13th Anniversary Show») ble en sammenhengende triumfferd, men tragisk nok så døde Snakefinger (som var med på turneen) like etterpå av hjerteinfarkt.

Ny teknologi, nyt sound, nytt plateselskap, nytt fokus på tekstene. Ja det skulle være hovedingrediensene på utgivelsen fra 1988 «God In Three Persons». Det nærmest manisk-kaotisk lydbildet er fraværende, og det er mer behagelig, ordentlig og proft. For første gang er Ralph Records ikke utgiver, men Ryko Disc.  MIDI teknologien har gruppa lært seg å bruke mens de lagde diverse musikk for TV. I det hele så er The Residents nå blitt et skikkelig proft, velspillende og gjennom musikalsk ensemble. Tekstene er dog meget spesielle, og handler om en mann som forelsker seg i en siamesisk tvillingpar. For så å innse at han også er tiltrukket av den mannlige halvparten. Typisk Residents kan man vel si.

Denne utgivelsen – «The King & Eye» – med rå og forenklede versjoner av Elvis-slagere, ble fulgt opp av nye sceneshow: «The History Of American Music In Three E-Z Pieces».  En oppsummering av amerikansk musikkhistorie, og på typisk Residents vis: spektakulært. Igjen en kunstnerisk og økonomisk fulltreffer ved inngangen til 90 tallet. Et tiår som blir dominert av multimedia for The Residents, der 80 tallet hadde dreiet seg om sceneshow og TV. De såkalte «Freak Show» blir nå gjenstand for gruppas oppmerksomhet.

Slike show var vanlig i USA frem til 50 tallet. Freakshowene reiste rundt sammen med tivoliene, og viste frem folk med diverse misdannelse, til publikums store glede. Hos Residents er det ingen elefantmenn eller, minidverger. Neida, det er Bouncing Benny som viser frem sin gigantkropp på scenen, Jelly Jack den benløse gutten, som ønsker han var fugl, og Wanda som har mark i håret. Musikken er dyster og høyst forstyrrende, men pirrende og intens. «Feak Show» kommer ut som en kombinert CD og DVD med animerte scener fra de vanskaptes liv foran og bak scenen. Sentralt i dette er Jim Ludtke, som er en trollmann med dataanimasjon.

Det ble færre studioalbum fra Resident på 90 tallet, men de hadde mer enn nok aktivitet m.h.b. på musikk. Laserdisken «Twenty Twisted Question» som kom til 20-årsjubileumet, oppdrag for TV, ved Discovery Channel og MTV. CD-en «Our Finest Flower», var også til jubileet, og inneholdt nyinnspillinger av gamle Residents-favoritter. Fanklubben UWEB utga en hel serie med «raritets» –CD-er. Det ble også en utstilling av diverse Residents sceneeffekter og videoer på New York Museum Of Moderen Art. Archa-teateret i Praha oppførte et skuespill basert på «Freak Show», og i tillegg kom det en tegneserieversjon av samme. Det utkommer også tre biografier.

“Ubehagelige gjenfortellinger fra bibelen”

På 1994-utgivelsen «Gingerbread Man» ble det enda mer samspill mellom musikk og grafikk. Noe som ytterlig ble forsterket i 95 da CD-rom spillet «Bad Day On a Midway» kom før, selve CD-en «Have A Bad Day». På «Wormwood – Curious Tales From The Bible», er Residents atter tilbake med det dystre, det elendige og ofte det makabre. Her er det gjenfortellinger av de mer ubehagelige historiene i bibelen, hvorpå det ble turne med dette som konsept. Naturlig nok var dette noe som falt enkelte «USA-kristne» tungt å svelge. Noen konserter på Wormwood-showet ble kansellert, men turneen ble ellers vellykket.

I dette århundret er The Residents like vitale som før, og i 2001 slipper de «Icky Flix», som er en musikkvideosamling på DVD. Med studioalbumet «Demons Dance Alone» er de inspirert av 11 september hendelsene, og 2004 utgaven heter «WB:RMX». 2005`s slipp heter «Animal Lover», som er typisk for Residents, men likevel med såpass mye nytt at det er snakk om noe kreativt og spenstig.

Er “Coochie Brake” bandets siste opus?
Deretter følger et slipp i året av høy kvalitet frem til 2012. Siden er det ikke kommet ny musikk fra bandet. Det er umulig å forutsi om 2012 verket «Coochie Brake» er deres siste opus? Hvor The Residents går og hva som skjer videre er jo som å forutsi hvor haren hopper. Sikkert er det at det kreative, det overraskende og det innovative vil bli vel ivaretatt i fremtiden om ny musikk tilkommer.

Jeg anbefaler selvsagt alle å få tak i Residents sine utgivelser og da er «eskimo» en fin plass å starte. , Dette rådet er ikke uten forbehold! Har du ikke tid til å virkelig lytte til musikken, så er det bedre å la være! Da vil du sannsynligvis ikke like det, og det er bortkastet tid. Investerer du derimot mye tid og konsentrasjon vil du sannsynligvis oppdage at – svulstig og bibelsk sagt –” En ny verden åpner seg”.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (1020 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Uhygge på skinner! | Permafrost.today

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*