Nyhetsfeed

Blurred Vison sin debut

Blurred Vision - Organized Insanity    

En ny musikalsk kollaborasjon fra London som etter diverse krokveier omsider får ut sin debut og som deretter skal turnere sammen med veteranene i Uriah Heep. Blurred Vision har svært lite til felles med Heepgutta i det musikalske uttrykket, da det heller er et annet veteranband som er blant inspirasjonskildene. Pink Floyd, og da deres psykedeliske ungdomstid.

Londontrioen tilsetter noen kraftige doser popsensibilitet i form av Britpop og noen Beatleske vokalharmonier. Postrock av atmosfærisk støpning er også å finne, og så skal Blurred Vison forsøke å få det til å fungere og å lyde bra. Terry Brown er hanket inn for å ta seg av produksjonen, og han gjør en meget god jobb. Rent kompositorisk er det ikke gjort noen god jobb. Det er om ikke anoreksisbefengt, så ikke mye kjøtt på benet for å holde oss til den metaforen. De gode ideene kommer ikke på løpende bånd, og melodisentret musikk som ofte trør der de klisne balladene bor er det rikelig av.

De mest interessante låtene er «The Keeper» og «Organized Insanity», og det sier alt egentlig. «No More War» byr på ok banjospill, og når det er noe av det mer spennende på denne skiva da er det følgelig ikke et verk som våger mye. Håndverket er bra men manko på særpreg, vilje til å tørre ta sjanser og være mye mer fandenivoldsk mangler. Tematikken er går på krig og kjærlighet, politikk og religion uten at det i seg selv hjelper på en nokså tannløs og intetsigende musikk. Likevel er det noe eplekjekt over bandet som heller ikke trekker opp. En låt eller til nød to går for så vidt greit, men så tar kjedsommelighetens ubarmhjertige stålklør over. De tar fatt i musikken og kaster den ut av vinduet hvor den i mangel av essens kanskje oppløser seg og forsvinner ubemerket bort. Det er egentlig synd at såpass gode musikere ikke klarer å få til mer enn dette!

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (1020 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*