Nyhetsfeed

Nemo: Gjennomgående kreativitet

Nemo – Coma  

Jeg har fulgt Nemo siden bandet ga ut «Barbares» i 2009, og var en av mine favoritter det året. Med deres nye dobbeltalbum, klarer de gi lytterne både kvanitet og høy kvalitet.

Bandet ble dannet i 1999, og deres nyeste album er nummer ni i rekken. De tar haugevis av innflytelse fra syttitallets progscene, men du finner også mye neo prog og jazz her, og subsjangeren de befinner seg i blir omtalt som ekletisk prog. I forhold til det forrige jeg hørte av dem, 2011s «Revolu$ion», som var mer «in your face» og elektrisklydende, finner du både naturinnflytelser og partier som går mer i retning heavy prog på «Coma».

Jeg kan vel bare si det først som sist. Det er nok en utrolig sterk utgivelse av franskmennene, og er du fan av det bandet har produsert på tidligere utgivelser, vil du bli imponert over deres pågående kreativitet og skaperglede, og tross at albumet varer i bortimot åtti, nitti minutter, er det et ingen deler av musikken som ikke kjennes naturlig plassert, og på tross at det er få gjennomgående partier, er dette heller musikk som flyter progressivt, uten at det er behov for begreper som «parti», «vers» osv.

Å plukke ut favoritter her er ikke noe vits, siden jeg kan spole til en hvilket som helst del, i hvilken som helst sang, og det høres fantastisk ut. Og første album av disse to, er nær et perfekt stykke arbeid. Det andre starter med to coversanger, Rat Bat Blue av Deep Purple, og Ten Years Gone av Led Zeppelin, og det er egentlig ingenting å si på disse, uten at jeg er så veldig kjent med originalversjonene, men det er de to eneste sangene som blir sunget på engelsk, ellers synger de på fransk, og vokalist Jean Pierre Louveton har en sterk, uttrykksfull stemme, og du trenger ikke forstå språket for å sette pris på vokalen hans.

På de tre siste sangene, har de satt musikk til «Den Gudommelige Komedie», og de skiller seg ikke fra sine brødre på første del av dette verket, i det de forsetter ferden i tre gjennomarbeidede, svært gode partier.

Sammen med band som The Tangent og Haken, befinner Nemo med sin siste utgivelse, blant mine favoritter innen ekletisk og heavy prog, og viser muskler med deres siste bauta, og jeg klarer faktisk ikke å finne noen svakheter her, og må gi dem full pott for et produkt som lett står imot tidens tann.

Lenker:
Facebook

Om Jon Skjeseth (435 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*