Nyhetsfeed

Tesseract: Kvalitet til fingerspissene

Tesseract – Polaris

Tesseract er kanskje det bandet innefor djent som blir regnet som frontrunnerne innen utviklingen av denne sjangeren, hvis man kan kalle det en sjanger. Kanskje «bevegelse» eller «begrep» er riktigere ord å bruke, men uansett så er det progressiv metall det er snakk om.

På deres forrige album «Altered State» ga jeg albumet alt for liten tid da jeg sjekket det ut første gangen, og det har siden vokst veldig på meg, og live versjonen av Of Matter er spilt av mange ganger. Denne gangen har jeg unt meg et bedre overblikk før jeg anmelder «Polaris». Bandet har fått tilbake originalvokalist Daniel Tompkins siden deres forrige utgivelse, noe som har skapt et høyt forventningspress i forhold til denne skiva. Innfrir bandet? Uten tvil.

Jeg tror at en av grunnene til at Tompkins forlot bandet etter utgivelsen av «One», er at han følte han ikke fikk nok kontroll over retningen musikken tok, og har i de årene Ashe O’Hara har stått for vokalrollen, hatt en suksessrik solo karriere, hvor han blant annet har sunget på indiske Skyharbors to album og samarbeidet med Dan Weller fra SikTh. O’Hara har nå begynt å synge i bandet Voices From The Fuselage, som selv kaller musikken sin «filmatisk prog rock/metal».

Innflytelsene Tompkins drar inn i bandet går mer i pop-rock retning, men det er også mindre rene, lange instrumental deler, noen som er grunnen til at du ikke finner de lange låtene, og det er èn av de få tingene jeg savner på denne utgivelsen. Stemmen hans er ofte fløyelsmyk, mens O’Hara hadde mer kraft i stemmen sin. Jeg vil si at han har overført noe av Skyharbor inn i musikken, og da tenker jeg gjerne på hva han gjorde i Catharsis fra første skiva deres, som kan gjenkjennes flere steder på dette albumet.

Musikkmessig syns jeg bandet har komprimert alle tendenser til pluss ti-minutters sanger, og lengste låta på albumet er førstesangen Dystopia som varer i underkant av syv minutter. Av det låtmaterialet som kan betraktes som rent djent, med gitar og bass i samspill med hverandre, der de kjører på med groovy riffing, er det mer av, og det er bedre inkorporert i forhold til vokaldelene.

Det er noen sanger og partier som overrasker her, som introen til Utopia, som slettes ikke minner om det bandet har produsert tidligere, og er en velkommen addisjon til lydbildet deres. For øvrig er dette en gjennomdjenty låt, og jeg ser fram til neste konsert med dem allerede, når det enn blir, for dette er musikk som fungerer veldig godt i en live setting. «Polaris» har fryktelig mye godt å by på, og etter å ha gitt albumet mye tid, er det visse deler av albumet hvor bandet gir det lille ekstra. Som låta Messenger, hvor den halvveis inn, går inn i et vokalparti, hvor Tompkins virkelig får vist fram hva han er god for, og får nakkehårene mine til å reise seg.

Så er spørsmålet: Er dette det albumet jeg ventet meg fra Tesseract? Nei, det er det ikke. Er det en fullgod erstatter? Absolutt. Bandet har vist seg å være overseriøse i alle beslutninger som tas i henhold til hvilke retninger musikken deres skal transformeres til på hver skive de gir ut, og det har vist seg å være en veldig god vei å gå, både musikkmessig, og i forhold til en voksende fanskare, som jeg tror vil ta dem utenfor det prog metall-publikummet de har hatt til nå.

Lenker:
Facebook

Om Jon Skjeseth (423 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*