Nyhetsfeed

Frodig, freidig og gjennomarbeidet musikk

Zip Tang - Private Shangri-La

Når amerikanske Zip Tang i 2007 slapp sin debut «Luminiferous Ether» var deres særegen vri av eklektisk prog noe som var forfriskende. Siden den tid har Chicagotrioen fortsatt å levere mye bra musikk, og nå inne i sitt tolvte leveår slipper de sitt femte verk. Et verk som har diverse odde taktarter, men hvor likevel den melodiøse og/eller kjedelige 4/4 takten er vevd inn i den musikalske teksturen! Årets verk er for øvrig temmelig forskjellig fra tidligere utgivelser! I så måte er Zip Tang et band som utvikler seg.

Der bandet før baserte seg på å utvikle en ide utfra jamprinsippet er det nå gitarist og vokalist Perry Merritt sine demoer som blir utmeislet og arrangert i studio. Zip Tang er nå blitt en trio etter at brettist og saksofonist Marcus Padgett valgte å søke nye musikalske jaktmarkeder. Slikt påvirker selvsagt lydbildet som følgelig er uten saksofon, og med mye mindre jazzfølere. Et lydbildet som fortsatt er rikt på krokveier og kreativitet, og som er triggende uforutsigbart.

Hør bare på «Cigarette Burns» som begynner pent og pyntelig før en sireneliknende gitar starter showet. Et show hvor vokalen etter en stund viker for en heftig instrumental frodighet og et enormt sug i musikken. Mot slutten vender vokalen tilbake, og finalen er leken og fyldig og fascinerende. «Knowing» er rocka og pulserende, mens den korte «Delete The Hole» begynner usigelig vakkert og temmelig rolig. Rimelig kjapt blir det uhyre mye røffere saker, og det tredes faktisk i riket der «headbanging» bor! «Big Crunch» har snodige arrangementer og er småsprø, spretten og stenket med psykedeliske space vibber. Det starter med boogierock på «Phantamagoric Haze» før låten konverterer til et mye mer komplekst og fantasisfult terreng hvor de gode og overraskende ideene formelig står i kø.

På en besnærende måte kombinerer Zip Tang oppfinnsomme arrangementer med grooving på «Hey-Zeus Plastique», og oppsummerer på mange måter bandet anno 2015. Her får vi den gode rockkomposisjonen kombinert med det subtile fra proggens verden. For det er nettopp den vekslingen mellom rock inspirert av for eksempel Cream og Who kombinert med inspirasjonen fra King Crimson, Pink Floyd og Echolyn som Zip Tang leverer på «Private Shangri-La». I sum gir dette en freidig, frodig og gjennomarbeidet musikk hvor både rock- og progfanen vaier friskt. Noen partier i låtene funker ikke veldig bra, og noen ideer dukker knapt over radaren, og noen låter er lettere mediokre. Skiva er likevel jevnt over et skarpsindig, kreativt, rocka og variert album.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (1020 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*