Nyhetsfeed

Verdens miste symfoniorkester!

Moody Blues så dagens lys så langt tilbake som 4. mars 1964! Åstedet var Erdington, Birmingham, Warwickshire, England. Musikalsk var det en tidstypisk bluesinspirert beatmusikk på programmet, men det var helt klart også et band som var på søken etter sin egen identitet. «Go Now» – en Bessie Bank låt – ble en megahit like etter starten, men oppfølgerne maktet ikke å følge opp, og debutalbumet – «The Magnificent Moodies» ble også en flopp. Sommeren 1966 var det klart for diverse utskiftninger, og denne klassiske konstellasjonen var dermed et faktum: Mike Pinder, Graeme Edge, Ray Thomas, Jophn Lodge og Justin Hayward. Thomas, Lodge og Pinder hadde tidligere spilt sammen i El Riot & The Rebels.

Gruppa brøt sammen da Pinder måtte i militæret, og Lodge begynte på ingeniørutdannelse. Sener slo Pinder og Thomas seg sammen i Krew Cats. Denne gruppa ble senere utvidet med Denny Laine som var gitarist og vokalist. I tillegg kom Clint Warwick (døpt Albert Eccles) med som bassist, og Graeme Edge som trommis. Disse fem utgjorde derfor Moody Blues når bandet ble offisielt stiftet. Justin Hayward hadde for øvrig tidligere vært medlem av gruppa «The Wild Three». Beatles dobbeltkretstekning ble nå en stor inspirasjon for The Moody Blues, og et svært viktig element i å utvikle en egen identitet.

Denne nye tekningen førte til at rockens rammer ble ettertrykkelig sprengt, og alle begrensninger ble opphevet. Såkalt seriøs kunstmusikk og rock sammenfaller, og en meget viktig grunnstein til progressiv og symfonisk musikk er dermed lagt. Moody Blues kan derfor komponere nye låter, fra et radikalt nytt ståsted, og det må nødvendigvis føre til noe helt nytt. Dream Record gir grønt lys for å inkorporere et fult symfoniorkester, og ikke lenge etter resulterer dette i «Days Of The Future Past». I dag fremstår albumet som sjarmerende, men rimelig naivistisk. Den gangen (1967) derimot var det en sensasjon, og et mye mer gjennomarbeidet konsept enn hva det var vanlig med på den tiden. Åpneren «The Day Begin» setter standard, og høydepunktene er «Dawn Is A Feeling», «Nights In White Satin», og «The Afternoon».

«Nights In White Satin» er forøvrig til dags dato Moody Blues sin mest kjente låt, men norske Difference kom i 1977 opp med et nytt arrangement på denne, som faktisk er betydelig bedre. En utbredt misforståelse er det også at det var The London Festival Orchestra som spilte på skiva. Det var det slett ikke, gjengen med symfonikere var rimelig tilfeldig sammenrasket. I tillegg så spiller de ikke på noen av låtene, men faktisk opptrer de bare mellom låtene. «Days Of The Future Past» er intet mesterverk, men har desto større musikkhistorisk valens. Full av selvtillit styrtet gruppa hodestups i studio, og oppfølgeren er klar kun ni måneder etter.

Mye mer populistisk enn forgjengeren
Sannsynligvis gjelder ordtaket: «hastverk er lastverk» her. «In Search Of The Lost Chord» er mye mer populistisk enn forgjengeren, og låtmaterialet er svakere. Det pøses på med mellotron, og Moody Blues får derfor tilnavnet verdens minste symfoniorkester. Strukturen er temmelig lineær, og det psykedeliske element er mer fremme. Skiva er nok et konseptverk, og tross et låtmateriale som ikke er all verden, fremstår bandet som mer modent, og bruker blant annet 33 ulike instrumenter. Plata frembringer likevel klassikere som «Legend Of A Mind», «Voices In The Sky», og «Ride My See-saw». Dessverre er den knallsterke låta «What Am I Doing» av en eller annen merkelig grunn utelatt. Dette sporet som ble innspilt 28. januar 1968, kommer først ut i 1977.

Der opptrer den på samleren «Caught Live + 5», som følgelig er verdt å ha om en skal ha alt av virkelig høy kvalitet fra bandet. På oppfølgeren er det mer låtfokusering, og mindre eksperimentering. «On The Threshold Of A Dream» er Moody Blues på sitt mest symfoniske. Mike Pinder sin mellotron er et svært viktig bidrag i så måte. Pinder jobbet en periode hos Streetly Electronics, og var ganske så familiær med mellotronens styrker og svakheter. Selve skiva er en fabelaktig amalgam av symfo, psykedelisk pop, og 60 tallsrock. Klassikerne står i kø her, og vakrere enn «Never Comes The Day» blir det knapt. «So Deep Within You» er svært fascinerende, og sammen med «Lazy Day» utgjør den tre av fire virkelig knallsterke låter. Kvartetten komplementeres av «Dear Diary» som er et syrebefengt mørkt dansenummer fra 30 tallet, overstrødd med diverse sangeffekter, kaskader av mellontron og tverrfløyte. Antakeligvis et dette å regne som gruppas nest beste skive.

«To Our Children“s Children`s Children» er derimot Moody Blues sin mest eksperimentelle skive, og den kommer ut bare 7 måneder etter «On The Threshold Of A Dream». Skiva selger enormt bra, men arrangementene virker noe kunstige, og følelsen av utstrakt bruk av blåpapir er altfor ofte tilstede. Man tager en velprøvd miks, og resirkulere dette. Litt indisk mystikk, litt symfo, litt pop, litt psykedelia, og så litt flørting med ulovlige rusmidler, og ikke minst svulstige dikt. Vips, så setter hypen i gang, og et slags intellektuelt alternativ etableres. Dette appellerer til tidsånden, og en halv generasjon hasjrøykende og amerikanere har herved funnet noen nye helter.

Ikke minst er låter som «The Best Way To Travel», og «Legend Of A Mind» velegnet til å bli misoppfattet av dophodene. To meget gode låter kommer fra skiva. «The Eyes Of A Child», og «Gypsy» som virkelig er en suveren låt. Albumet er selvsagt konseptuelt, og enkelte lydkulisser tilpasses dette opplegget på en avsindig irriterende måte dessverre. Enklere, og mer direkte låter ble formatet på neste skive som kom i august 1970. «Question» og «Melancholy Man» er på grensen til mesterverk, mens det resterende materialet på «A Question Of Balance» er lovlig mye preget av resirkulering, pop, og markedstilpasning. Enda verre er «Every Good Boy Deserves Favour». Her går autopiloten varm, og snill popmusikk tilpasset et såkalt voksent publikum er et faktum.

I god Moody Blues tradisjon trylles det likevel frem noen virkelig gode låter. «One More Time To Live”, og “You Can Never Og Home” holder høy standard. Til tross for disse lyspunktene ser det ut som Moody Blues nå rir uinspirert inn i solnedgangen. Og så feil kan en ta! I 1971 slår gruppa tilbake. »Seventh Soujourn» er etter manges mening den beste skiva Moody Blues noen gang har lagd. Entusiasmen, inspirasjonen, autoriteten og de spennende arrangementene er tilbake. Den musikalske reisen går tilbake til der gruppa startet, og den symfoniske og progressive verden berikes med enda et album fylt med kreativitet.

«Chamberline skaper en vri i lydbildet»

Mellotronen må her vike for Chamberline, og dette skaper en liten men viktig vri i lydbildet. «Lost In A Lost World» og «New Horizons» er to blant mange sterke spor som må nevnes. Melodibuketten er utsøkt, og den berusende dynamikken er på topp. Ensemblet evner her å tilføre intensitet som musikk er så avhengig av, og arrangementene er både utfordrende og atmosfæriske. Dessverre så ble denne skiva gruppas svanesang, og de har aldri maktet å lage noe anstendig etterpå.

Et mulig unntak er «Caught Live + 5» fra 1977 som viser visse kvaliteter, og som inneholder «What Am I Doing», som er nevnt tidligere. Utenom denne er det temmelig kjedelige, substansløse og langtekkelig saker Moody Blues har presentert. Etter mesterverket «Seventh Sojourn» er det med samlere og liveskiver faktisk sluppet så mye som 30 plater, som alle er temmelig uinteressante. Dette bare understreker at det er viktig å ha vett til å legge opp i tide. Vi andre som bare lytter til musikk får ha vett til å hygge oss med de syv skivene som rommer så mye kvalitetsmusikk.

Lenker
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1021 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*