Nyhetsfeed

Hyller Pink Floyd på en verdig måte

Britene har allerede besøkt mesteparten av Norge i løpet av sin Space & Time-turne i år, og etter seks konserter andre steder i landet var de omsider fremme i Bergen sist onsdag.

Flinke og punktlige trapper bandet opp klokken 19:30, og åpner med…sjokk! «The Dark Side of the Moon». Hvem hadde trodd de skulle starte konserten med det som gang på gang omtales som tidenes beste album over alle tenkelige sjangre?

Det er jo et bra album, da. Så absolutt. Det er en fin start på konserten, med introsporene som setter den helt korrekte stemningen før Time. Av de tre kordamene på scenen, blir kun Ola Bienkowska stående igjen når låten er ferdig. Lysene dempes, og som så innledes stillheten før pianoet, og… vel, sier seg kanskje selv hva som skal skje. The Great Gig In The Sky er så utrolig storslagent at jeg har ikke ord. Ola leverer, og det er herlig opplevelse.

Til min overraskelse stopper «The Dark Side of the Moon» her. De hopper videre på Shine On You Crazy Diamond, og viser mot slutten et velkjent bilde av Syd Barrett på det sirkulære lerretet bak scenen. Passer da bra at neste låt er See Emily Play, kanskje den største hitlåten hans.

Mye lyd, høy lyd
Samtidig som jeg her begynner å tenke at jeg skulle ha fått med meg flere konserter på 60-tallet, er det også omtrent her jeg innser at noen har gitt den meget diskante sologitaristen litt for mye guff. Lyden er generelt veldig høy i salen, med disse soloene langt mer skjærende enn alt annet, og det er dessverre litt i meste laget. Ikke at jeg har noen problemer med noen gitarsolo, men når lydnivået er veldig høyt i utgangspunktet blir det fort ubehagelig når det dukker opp enda et element som skjærer vei enda lengre over toppen.

Scenen svartlegges, og lyskastere rettes mot publikum. Helikopterpropeller surrer gjennom salen, og det tar ikke så veldig lang tid før vi tramper og klapper takten til velkjente Another Brick In The Wall.

Etter dette tar vi turen innom et par av de større numrene fra den mer Gilmour-dominerte perioden av Pink Floyds karriere. Lerretet viser mellom hver låt en tidslinje som søker fort inn på året de skal plukke fra, og først hopper vi til 1994. Stephen Hawking robotiske stemme avslører fort at de skal spille Keep Talking. Videre er vi også innom On The Turning Away.

Første del av konserten avsluttes med Sheep, som altså vil si at vi har tatt et byks tilbake til Waters-perioden. Her må jeg være vanskelig nok til å klage litt på lyden igjen, som virkelig er altfor høy. Det er bassist Ian Cattell som synger, og det er nok helt sikkert ikke noe galt med sangstemmen hans, men det høres nesten slik ut. Kombinasjonen av ganske høy lyd og det faktum at sangteksten i Sheep holder et veldig høyt tempo fører til at Ians vokalarbeid høres mer ut som konstant summing enn faktiske ord. En smule ødeleggende for låten, dessverre, men den holder jo så absolutt mål på alle andre vis.

Vi får beskjed om å ta oss en pause, og vi gjør så, i opp mot en halvtime. Toalettkøen er spektakulær, og selv med den lange pausen får vi ikke helt bukt med køen. Jeg blir noe sein inn til neste del av konserten, og går faktisk fullstendig glipp av One Of These Days, til min forargelse.

Kreative grep
Forargelsen er heldigvis kort, for med Money og Set The Controls For The Heart Of The Sun gjør Brit Floyd noen av de stiligste fremførelsene jeg noen gang har sett. Etter ikoniske saksofonsolo og gitarsolo i førstnevnte, overlater de scenen til Jacquie Williams og vokalrocken hennes en stund, før de faktisk følger opp med en duett mellom saksofon og gitar for å runde av Money. Kanskje litt mye, men slettes ikke verst.

Her gjør forøvrig sangstemmen til Ian Cattell seg veldig bra; han stemmer ganske perfekt med hva man forventer av Money, og attpåtil får jeg inntrykk av at lydmannen har funnet på noe smart i løpet av pausen. Det var kanskje ikke bare meg som reagerte på lydnivået?

Set The Controls For The Heart Of The Sun er virkelig noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg fra å høre den på mine kjære Pink Floyd-album. Med Brit Floyd live er den ekstra mør, dyp, dundrende og mystisk. Skrev jeg mør? Jeg mente mørk, men mør passer også veldig bra. Overflaten av solen koker på lerretet. Forferdelig stilig. Jeg er dessverre ikke sikker på hvilket blåseinstrument som fikk en solo seinere i låten, men jeg tror det var sopransaksofon.

Have A Cigar og Wish You Were Here kommer i riktig rekkefølge, og overgangen mellom de to låtene spilles av på samme måte som albumet. Veldig flott og gjennomført, synes jeg. Mot slutten av Wish You Were Here nynner frontmann Damian Darlington gitarsoloen mens han spiller den. En smule spesielt på konsert, men ok.

Damian tar seg snart tiden til å introdusere resten av bandet. Obligatoriske ord om hvor godt det er å være tilbake i Bergen, før Damian fortsetter med å fortelle at de ikke er helt ferdige ennå. Hva er det du sier, Herr Musikkdirektør? Skal dere spille et helt album før dere er ferdige? Hvilken heldig overraskelse! Et helt album, vel å merke, vil vise seg å si siste halvdel av den andre delen av The Wall. Godt nok.

Rockeopera som avslutning
Først spiller de Comfortably Numb, selvfølgelig, og tar seg deretter en pause. Salen gir storslått applaus, men vi vet jo at encore allerede har blitt lovet, og fy søren som de leverer! Fra «The Wall» spiller de hele rekken av syv låter fra The Show Must Go On til Outside The Wall, og det er virkelig denne opptreden som gjør konserten til en fantastisk opplevelse.

Brit Floyd holder det ferskt i minnet at «The Wall» faktisk er en rockeopera, og supplerer med kostymer og skuespill. Ian Cattell er iført trenchcoat og solbriller, og vandrer frem og tilbake på scenen med en megafon under Waiting For The Worms. Etter hvert som rollen hans utvikler seg finner vi ham bønnfallende og på knærne før The Trial, hvor mer eller mindre hele bandet tar del i skuespillet ved å fylle rollene som rektor, kjæreste, mor eller dommer.

En fantastisk flott forestilling. De gjør så absolutt best med hele besetningen på scenen. Det er jo sånn at det er det siste man husker best, så hva enn jeg var misfornøyd med tidligere i konserten var glemt innen den var over, og jeg kommer nok ganske sikkert til å gripe etter sjansen til å se Brit Floyd igjen.

Lenker:
Brit Floyd
Pink Floyd

Om permafrost (5 Artikler)
bla bla bla bla

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*