Nyhetsfeed

Vreid: Sorgfull natur

Vreid - Sólverv

Gjesteanmeldelse av Gorger.org

Sogndals-brigaden Vreid tar med sin syvende fullengder et skritt tilbake og reflekterer over sin opprinnelse og arv. Krigen er over, men fjedli består. Vreid gir her en betraktning av liv og sorg, om storslått natur og barske værforhold, slik det fortoner seg blant høye fjell langt inne i norske fjordarmer.

Med den tematiske retning sogningene har valgt, er det gjerne naturlig at også deres musikalske virke får et noe tilbakelent preg. Når jeg forsøkte å ramse opp Vreids diskografi kom jeg bare til fem tidligere skiver. Jeg var strengt tatt temmelig skuffet over forrige album, «Welcome Farewell», og hadde altså glemt hele skiva. Det blir snart klart at «Sólverv» er et skritt i riktig retning. Helt på topp er den imidlertid ikke.

Haust
«…Frosten drepe. Likkledde fjelltoppa. Ljoset kjem alder atte…»
Med tungsindige gitartoner og bitende trommer går ferden fra den inneværende og normalt sett fargerike årstid, mot vinter; naturens selvutslettelse. Låta har fine melodier og drivende rytmer, og framstår som behagelig og god uten å overraske.

Sólverv
«…Frå mørke ha me komme. Ut av daudens dvale…»
Låt to fortsetter i samme stil, og byr på avslappende melodiøs Sognametall i det solen atter varmer og gir naturen nytt liv. Gitartoner virvler som støv i sollyset, og når låten virker å fade ut som solnedgangen kaster solen sine siste stråler og skaper trolsk fargespill. Ånden av Windir lever, og Valfar ville vært stolt.

Geitaskadl
«…Vilja ska sigra. Naturkrafti ska rå…»
Med fokus på levevis og individuell frihet og stahet presenteres livsfilosofisk tematikk som ihvertfall ikke strider med modersjangerens grunnleggende ideologi. En helt grei låt, med mildt svartmetallisk driv og atmosfærisk parti mot slutten. Ikke helt på …Mountain Of Goats (Windir) nivå, dog.

Ætti sitt Fjedl
«…Lange skugga. Ingen sti å følgja…»
Melankolien råder i fjellheimen. Snaufjell, mose, bukkehorn og hjortedrit. Nei, det er vist bare til å komme seg ned i lavlandet igjen, ihvertfall ned til tregrensa. Tenkte jeg. Lenge. Men etterhvert som jeg vendte meg til den nakne naturen trengte solens stråler gjennom også her, og livet blant lemen og ørret, hver i sitt element, er slettes ikke verst.

Når Byane Brenn
«…Da kjem ei mørketid. Lik vil flyta i gatedn. Kroppa vil bli brent…»
Dei pyromane sogningadn ha’kje mykje hug fø byfantadn. Noe er mer håndfast og evig enn alt overfladisk menneskelig materielt fjas. Fjellenes tinder vil fortsatt stå som bautaer selv når vår skjøre sivilisasjon går dukken, akkurat som minner fra gode opplevelser vil overleve enhver gjenstand ervervet på materialistisk impuls. Med “framoverlent” holdning og intense blikk gir Vreid deg sine dommedagsprofetier backet av driftig satanisk metall.

Storm frå Vest
«…Naturens vidle kraft. Let flammadn herja. Som helvetes kor…»
Naturen viser sine destruktive krefter. Trommer pisker og riff jager som jevnt sterk blest. En kort låt der man likevel finner plass til de elementene som utgjør Vreid.

Fridom med daudens klang
«…Lukti av død sete sine spor. Sår blir til arr som alder vil gro…»
Med sine litt over ni minutter avslutter skiva med tyngde og prakt. Vi minnes krigens helter. De som falt for vår frihet. Vi marsjerer i takt gjennom tanker og musikk. Vi tar del i kampens vrede, om enn bare i sinnet. Striden minner lite om TV-spillenes forherligende bilde av action og spenning. Kulde, kaos, frykt, smerte, slit, sorg, utmattelse og død. Masse død. Med sterke melodilinjer fra gitarer som gråter for de falne og trommer som kvitter seg med frustrasjon og sinne, svever låta naturlig gjennom mangefasetterte landskap.

Bassist Hváll, skinnpisker Steingrim, gitarist Strom og gitarist/vokalist Sture kan sitt fag. Sammen har de vandret den lange sti fra Ulcus Molle, via Windir og gjennom mer enn ti år under monikeren Vreid. Steingrim og Strom har sågar vært innom Cor Scorpii. Hváll har ved siden av sitt hoved-instrument programmert synthen som farger musikken i høstkledd prakt, og han har bidratt med litt tilleggs-gitar/vokal.

Sammen med lydmann Helge Bentsen har de som vanlig produsert skiva selv. Jeg hadde ikke klaget om Hváll hadde kommet ørlite lengre fram i lydbildet, men jeg klager uansett ikke. Lyden er solid. Steingrim gjør en formidabel innsats, og gitarene briljerer. Vreid holder som alltid høy instrumental kvalitet. Stures tørre sandpapir-vokal er en smakssak, men dens rimelig tydelige fonetiske diksjon verdsettes ihvertfall høyt hos en som elsker den urnorske klangen i autentisk “saognamaol”.

Tross mye fint spill blir nok ikke «Sólverv» Vreids største klassiker. Karene har nok laget enkelte sterkere låter. Skiva tar likevel innersvingen på de to foregående skivene, noe som selvfølgelig er ekstremt hyggelig. Etter mange gjennomhøringer er albumet faktisk på nippen til å vippe over i fem poeng.

I forbindelse med Indie Recordings 10 års jubileums-turne er det mulig å se Vreid, Keep Of Kalessin og Vredehammer i seks norske byer i oktober/november.

Lenker:
Facebook

Om Jon Skjeseth (421 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*