Nyhetsfeed

666 års markering for svartedauden

På Vulkan Arena og Pokalen stiller 1349, Koldbrann og Tusmørke for å markere at det er 666 år siden svartedauden kom til Norge.

For å gjøre dette på en “ordentlig” måte har arrangørene invitert professor emeritus Ole Jørgen Benedictow, som er middelalderhistoriker, og holder foredraget «Ars Moriendi – En 666 års markering av svartedauden». Denne varer rundt en halvtimes tid, og han forteller ikke noe særlig mer om emnet enn det jeg allerede vet, og det er det inntrykket jeg får andre som også har hørt på.

Første band i dag er koldbrann, som spiller old school svart metall. De bruker noe ansiktsmaling, men i motsetning til 1349, som virkelig ser ut som de nettopp er kommet ut av grava, har de heller dyppa trynet sitt ned i et lett gjørmebad. De har holdt det gående siden 2001, og har tre fullengdere bak seg, pluss noen ep’er og splitter. Musikken deres er disharmonisk og knallhard, men ganske rett fram, bortsett fra noe av deres nyeste materiale som har skingrende, symfoniske elementer som passer bra med buldrende trommer og bass.

Utover konserten graver de lengre og lengre tilbake i diskografien sin, og spiller mer rå svart, og jeg syns de gjør en grei konsert for de lett gira publikummerne foran scenen. Med to skribenter på denne markeringen, overlater jeg ordet til Johan, og hvordan han opplevde 1349 oppe på Vulkan Scene.

Hvilket band passer vel bedre til å markere at det er 666 år siden Svartedauden red vårt land enn 1349? I mine øyne ligger det noe litt selvironisk og humoristisk over denne markeringen, særlig sett fra 1349 sin side. I en sjanger som i stor grad er preget av en alvorlig og svært seriøs tilnærming til mørket de søker, fremstår 1349 som et band som våger å være uhøytidelige uten at det går på bekostning av integritet eller kvalitet. Noe som tydelig reflekteres i bandets posisjon i black metal-scenen. Dette var også kvelden for å feire Hellfire, bandets tredje album, som fyller 10 år i år. Hellfire er albumet som har blitt desidert best mottatt i løpet av 1349s 18 år lange karriere.

At omtrent halvparten av albumets låter er blant 1349s største hits (i den grad black metal har hit-låter) og spilles ved nesten hver eneste konsert, dempet ikke forventningene til kvelden. Undertegnede har overvært 1349 på scene ved flere anledninger, og den sitrende, nesten fysisk følbare spenningen som hersker i lokalet er derfor lett gjenkjennelig. Scenen er badet i et dunkelt, blålig lys. Foran Frosts omfangsrike trommesett er det reist en høy påle og på toppen av den er det plassert en svær hjelm med lange horn, identisk med den som er å finne på det ikoniske platecoveret til nettopp Hellfire. Pålen med jernhjelmen står høyt hevet, høyt over den summende menneskemassen og gir scenen det demoniske preget som hører anledningen til.

Etter en kort intro kommer bandet på scenen, denne gangen uten den sedvanlige flammeslukingen til Frost. I am Abomination, første låt på Hellfire-skiva, er første sten i steinraset.  Det viser seg fort at lyden er litt ullen. Gitarens mørke, buldrende riff har mye spillerom og bassen river godt i kroppen, mens de lysere, mer melodiorienterte riffene, ligger for langt bak i miksen til at man får ordentlig tak i dem. Dette gjør at de første riffene av I am Abomination, og begynnelsen på hele konserten som sådan, blir litt vag fordi det markante åpningsriffet aldri greier å bryte helt gjennom veggen av lyd fra scenen. Heldigvis bedrer dette seg utover i konserten, og når Nathicana raser ut av høyttalerne består lyden sin ildprøve. Nathicana er selve essensen av 1349. Fremført på en scene er Nathicana et krysningspunkt mellom rå musikalsk vold og mektige melodier som, sett i kontrasten til brutaliteten, føles enda mektigere enn de i utgangspunktet er.  Nathicana byr på kontraster, hvor det ene opphever det andre snarere enn at de bryter hverandre ned. Med Frosts basstrommer rullende like under overflaten er Nathicana en ren maktdemonstrasjon som likevel aldri bikker over i det grandiose, og som hele veien holder et solid grep om den demoniske atmosfæren 1349 er så kjent for.

Videre følger Sculptor of Flesh og det later til at dette er en favoritt i publikummet. Bandets energi smitter over på tilskuerne og stadig flere lar seg rive med. Låten viser en annen og svært tiltalende side ved 1349, hvor et kraftfullt, pulserende driv utgjør den musikalske grunnmuren. Sangens tempo og kompliserte struktur krever et godt samspill og en nesten klinisk presisjon for å holde drivet oppe, noe 1349 lykkes med. Samtidig fremføres det med en vitalitet som gjør at låta føles ekte og levende. Det ligger en slags utemmelig råskap over 1349 i kveld, som om deres fysiske energi manifesterer seg i musikken og uttrykket. Dette går igjen gjennom hele konserten, for nesten hver låt spilles enda fortere og voldsommere enn originalversjonen. Den stadige tøyningen av grenser er noe som gir 1349 det lille ekstra, et slags dyrisk, ukontrollert element som underbygger musikkens råskap. Det føles uforutsigbart og brutalt levende, lik et vilt dyr som vokser seg større, sterkere og farligere for hver gang du ser det.

Resten av Hellfire-albumet serveres i kronologisk rekkefølge. Når To Rottendom, med sine klare referanser til grov thrash metal, spilles sitter publikums nakker enda løsere. Også under den hakket mer brutale Slaves to Slaughter får både band og publikum utløp for mye energi, en felles energi som både de på og foran scenen forenes i.  Konserten avsluttes med Hellfire før bandet takker for seg og gir oss en skål fra scenekanten.

Etter den obligatoriske kunstpausen kommer 1349 på igjen og raser gjennom et par av de nyere låtene. Golem er en hissig, liten kraftpakke av en låt som tikker inn på knappe halvannet minutt. Med musikalsk slagkraft og direkte lyrikk er Golem et kraftig spark mot religion, ansvarsfraskrivelse og flokkmentalitet. Aller siste låt denne kvelden er undertegnedes personlige favoritt, Cauldron. Om det er jeg som kjenner låten for godt og dermed har for høye forventninger eller om lyden faktisk var litt problematisk, er jeg ikke sikker på. Cauldron har mange svært sterke riff og unike detaljer, og flere av disse led under en lydmiks som ikke ytret musikken full rettferdighet. Likevel later det til at publikummet, som også inkluderer undertegnede, var såpass godt fornøyde med den fulle gjennomkjøringen av Hellfire, at lydproblemene på Cauldron ble som en bagatell å regne.

Nede på Pokalen står bandet jeg først og fremst kom får å se i dag, Tusmørke. Med musikken, tekstene og antrekkene sine, propaganderer de for anti-modernisme gjennom historiefortelling og psych/prog rock på en så gravalvorlig måte, at man bare må flire. Jeg anmeldte nylig split’en de ga ut tidligere år med Spectral Haze, og de begynner konserten med to låter fra denne.

Fløytisten deres står i grønn munkekappe, mens bassist står i bar overkropp med noe fjær rundt halsen. Låtene deres består flere steder av bedagelige basslinjer i heavy psych, og hadde det vært flere publikummere foran scenen, ville den fort ha transformert seg til en homogen masse til denne lett drivende delen av musikken deres.

Tredje sangen er det halvtimes verket «Saint Sebastians Alter», som mer er en historisk tekst det er satt musikk til, enn musikk det er satt tekst til, og jeg syns den blir veldig langdryg. Bandet annonserer nytt medlem i løpet av konserten, Øystein, på fjernkontroll og sverd, og som jeg skrev i anmeldelsen av split’en deres, og fjorårets skive, så er det mye å le av og glede seg over, både på plate og i live sammenheng. Jeg vil tro at de tar mye innflytelse fra seksti- og syttitallets norske venstresides opprørsviser, uten å være noe ekspert innen den type musikk, men man finner også en barne-tv tilnærming, hvor jeg gjerne tenker dukketeater og Fragglarna.

Jeg syns det er en god markering av en viktig hendelse i verdenshistorien, som tok livet av halvparten av Norges befolkning, mens nesten seksti prosent av europas befolkning gikk bort, av denne pesten som hadde sitt utgangspunkt i asia og spredte seg med lopper via karavannerutene og sjøveiene på det eurasiatiske kontinentet.

Lenker:
1349
Tusmørke
Koldbrann

Galleri kommer senere..

Om Jon Skjeseth (420 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*