Nyhetsfeed

Gazpacho: Trollsk skumring

Gazpacho – Moloko

Foto: Daniel Låstad

Det norske progressive crossoverbandet Gazpacho slapp nylig sitt nye album «Moloko», et knapt år etter deres forrige utgivelse, og viser nok en gang skaperkraften og gleden de viser med å kreere nye melodilinjer og legge til nye influsenser til deres allerede unike lydbilde.

Av en eller annen merkelig grunn har jeg aldri vært på konsert med dem før, selv om jeg har fulgt dem i noen år nå, og benyttet sjansen da de avsluttet europaturneen sin i et velfylt John Dee lokale.

Mens jeg syntes «Demon» var en plate som befant seg i gryningen, føles «Moloko» å være mer i skumringen, men jeg merker samtidig en hjemkomstfølelse i musikken. Jeg blir stadig fascinert av Jan Henrik Ohmes stemme, og da han starter med Park Bench, både på skive og på konsert, overfører han sin særegne varmhet til sine tilhørere, underbygget av atmosfæren resten av musikerne tilfører vokallinjene hans.

De har iløpet av de i overkant ti år som plateproduserende band, utgitt imponerende høy kvalitet i forhold til utgivelseshastighet, som ligger på maks to år, og de frekventerer stadig blant topp ti album på progressive årsbestelister. De er ett av to norske band, tilknyttet labelen Kscope, som huser band og artister som Steven Wilson, Anathema og The Pineapple Thief.

For de som ikke er kjent med musikken deres, er det mange, og sterke innflytelser, fra øst-europeisk og sigøynersk folkemusikk, og på konserten kjører de midtveis inni settet sitt, en aukustisk del, med med Ohme uten mikrofon til tuba og håndholdt «barne»-keyboard, som gjør dette til en minneverdig konsert foran et taktfast og klappende publikum.

Lydmessig var det glassklart, og de klarte å overføre både musikken fra deres siste, men også fra tidligere album, som «Tick Tock» og «Night» fra 2007, som var mitt første møte med bandets musikk. Om mulig er deres siste, det mest “nære” hittil, og er gjerne en skive jeg har satt på når det er total stillhet rundt meg, i nattemørket, for å få fram alle de mangefasseterte elementene som ligger å vaker under overflaten.

Det er vanskelig å finne noen favoritt på deres siste, men med sanger som Algorithm viser de at de er et bandet som ikke er redd for å gå nye veier, og fargelegger ytre innflytelser i sitt eget univers, og Choir Of Ancestors, hvor de kjører en røff gitarsolo midt, som får det til å gå varmt nedover ryggen, har de igjen klart å skape et produkt, og holder en konsert, som viser hvorfor de holder en så høy stjerne i både det norske og utenlandske progmiljøet.

Lenker:
Facebook

Om Jon Skjeseth (435 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*