Nyhetsfeed

Airbag igjen på scenen

Fotograf: Tommy Østby Foto: Tommy Østby

Airbag har holdt det gående i noen år, og det sier kanskje noe om posisjonen Airbag har i «progbransjen», da de fikk muligheten til å spille på Cruise To The Edge sammen med Yes (eller det som rettere sagt er igjen av det) og en drøss nye og gamle proghelter.

Denne kvelden var det første gang på en god stund at de sto på scenen, og litt etter konsertstart ankom jeg et halvfullt John Dee denne onsdagskvelden. La det ikke være en negativ påpekning, for det er ganske bra å kunne fylle såpass av John Dee en ukedag. Ved andre anledninger har jeg sett adskillig større band fylle opp adskillig mindre av teppegulvet, for å si det slik.

Jeg ble innenfor døra møtt av et ytterst kompetent og vellydende liveband som til tross for lang pause fra scenen, låt tett og presist. I det store og det hele ga det meg vesentlig mer å høre dem live enn på skive, noe som mest av alt kom av at de på scenen fremviste større dynamikk og således gjorde den musikalske opplevelsen noe mer variert. Jeg synes også skivene har en tendens til å bli i overkant polerte, mens de live har en rockekant som gir musikken et til tider røffere preg.

Bandnavnet er hentet fra en Radioheadlåt, og de startet opprinnelig som et Pink Floyd-tributeband under navnet The Pink Floyd Experience. Om det er intendert eller ikke skal ikke jeg si noe om, men det er ikke vanskelig å høre at disse bandene har snurret i bakhodet når låtene har sett dagens lys. Gitarist Bjørn Riis er imponerende lik Gilmour i uttrykket, og med et rett så surklende «floydsk» orgel som durer i bunn av i lydbildet, er det ikke fritt for at man tenker på de brave helter fra Cambridge. Men som så mange andre samtidige progband som balanserer opp mot pop, titter også senere Marillion, Steven Wilson og Porcupine Tree frem fra kulissene i mer eller mindre tydelig drakt.

En ekstramusikant trakterte mye kassegitar, og selv om det sikkert er med på å gjøre lydbildet rikere, synes jeg vel kanskje det ble ordinær «strumming» og lite som fylte ut Riis’ eminente sologitarspill og vokalistens rytmegitar. Bandet har en utrolig flink og smakfull keyboardist, men på de stedene jeg sto ble mye av hans frekvenser spist opp av litt vel mye gitar. Synd, for slik ble en del interessante nyanser og aspekter borte. I tillegg til dette tok jeg meg i å savne noe som røsket opp litt og ga variasjon til de gitardominerte låtene som kom og gikk i mer eller mindre samme tempo og toneart. Det er fint, kompetent og dvelende, men det er få skarpe kanter som gjør at man som lytter får det lille ekstra krydderet som gjør at man klarer mange porsjoner med musikken. Det trenger ikke blir Univers Zero eller Zappa for å være spennende, men for en som ikke er så inne i musikken som mange andre i salen, ble det litt for likelydende til å holde på oppmerksomheten hele veien.

Men mot slutten tok det seg opp: En ny låt i form av en lengre sak i flere seksjoner, viste andre takter og spennende sider ved bandet. Her var ikke referansene til heltene for tydelige, og bandet viste sider ved seg som jeg håper de ved neste korsvei er villige til å prøve ut videre. Alt i alt en fin kveld for fansen og ikke bortkastet tid for meg heller, men neste gang må det være litt mer som rufser det til og gir musikken mulighet til å feste seg litt mer enn den gjorde nå.

Lenker:
Facebook

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*