Nyhetsfeed

Skarp tunge og vokal mystikk

Census Of Hallucinations – Nothing Is As It Seems

Lederen, låtskriveren og tekstforfatter Tim Jones oppsummerer « Nothing Is As It Seems» med «I think that the key word here would be alienation». Nå skal jeg ikke gå i dybden på det lyriske men bare fastslå at det er heftige saker som er under lupen, og det spares ikke på kruttet og det er samfunnsrefsing i bøtter og spann. Jones er krystallklar på at mye av livet på planeten Tellus i stor grad er dysfunksjonelt.

Enig eller uenig i det verbale så kan likevel de fleste enes om at Census Of Hallucinations har et sound som ikke akkurat er hverdagskost i vår forunderlig musikkverden. Ja sågar så er soundet på grensen til unikt, og her er stemmen til Tim Jones et viktig element. Den er definitivt unik, og når han så bakkes opp av Terri~B og Maxine Marten sine drømmeliknende surrealistiske stemmer, da er vokaldepartementet noe lytteren biter seg merke i! Noe som utmerket vel kan føre til at lytteren blir smått fascinert og forført. Omtale Jones er en utmerket gitarist, men i HoC konteksten har han konsentrert seg om det vokale, lyrikken og låtsnekringa.

Veteranen John Simms som er ny i HoC og styrer med gitarene og mannen kan spille! Simms sørger for at soundet til HoC nå tilføres en slags frodig og saftig men også tidvis jazzstratosfæriske vri. Det høres muligens noe spesielt ut, og er det! Likevel det funker, og samhandlingen mellom musikk og vokal er noe som «gjør» denne skiva. En vokal som er teatralsk, tidvis harsk og breddfull av «spoken word». Alt i den edle tjenesten for å presentere alle de stemningene og diverse fasetter som lyrikken byr på. Jeg skal være ærlig på at skiva er en «slow burner», og jeg brukte en del spinn for å få tak på den og det var litt strevsomt.

Nye lekre detaljer for hvert spinn
Når det så viser seg at strevet var vel verdt bryet, så avgir det en meget god følelse og hvert nytt spinn gjør at en oppdager nye lekre og/eller spennende detaljer. «Snakkevokalen» kan til tider bli litt i meste laget, men det er en viktig del av kommunikasjonen så det tåler jeg uten å ta skade av den. Jeg tåler så definitivt CoH sin musikk som ofte er eventyrlysten, leken, spaca, teatralsk, tilgjengelig men også litt fremmed, hver for seg og i varierte former for plenum. Å sette en merkelapp på CoH er tilnærmet umulig, da de låter kun som seg selv! Særpreg med andre ord.  En forunderlig og spennende blanding av space, jazz, blues, psykedelisk, pop, og prog pluss diverse annet. Bandet har også flust med ærlighet, autoritet og er autentisk, og igjen har CoH lagd ei skive som er vel verdt å få med seg.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (815 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*