Nyhetsfeed

Moonspell: Gotisk aften

Grunnet teknisk svikt i flere ledd, rakk dessverre ikke undertegnede frem i tide til oppvarmingsbandene. Som den rutinerte konsertgjengeren jeg er vet jeg inderlig godt hvor viktig det er å også få med seg oppvarmingsband – både for egen del og for bandenes del. Heldigvis rakk jeg å få med meg de siste par låtene til Dagoba, og til min glede så jeg at mange allerede var på plass.

At John Dee var godt befolket under Dagoba syns jeg ikke er det minste rart. Av det lille jeg rakk å høre fikk jeg inntrykk av at dette var et svært rutinert og proft band. Musikken kan beskrives som groove metal med en moderne tilnærming, uten å gå i de vederstyggelige breakdowns-fellene. Musikken var komplisert og krevende, både samspillsmessig og på det individuelle plan, likevel falt aldri bandet hen til meningsløs teknisk briljering. Vokalisten, som for øvrig var en svært karismatisk frontfigur, imponerte stort med sin uanstrengte, umerkelige variasjon mellom dype growls og en klokkeklar ren vokal. Etter Dagobas siste låt var det tydelig at deres energi hadde smittet over på publikum. Stemningen var høy, stadig flere samlet seg rundt scenen og det begynte å bli godt og varmt i det vesle lokalet.

Portugal er et land man hører lite om i metall-sammenheng. Kanskje nettopp derfor er det så spennende at en undersjanger-pioner som Moonspell hører det landet til. Det er noe nesten befriende ved å gå inn i et lokale og vite at her skal det snart spille et verdenskjent ekstrem metal band som ikke er fra USA, England eller Skandinavia.

Moonspell har en lang historie og deres musikalske krumspring er mange. Likevel har bandet opp gjennom alle disse årene greid å holde et grep om deres unike goth metal. Grepets styrke har variert, enkelte ganger har de eksperimentert så mye at kun et pust fra fortiden kan sanses. Andre ganger har de med et jerngrep tviholdt på den dunkle, atmosfæriske og smått teatralske lyden de dyrket frem for mange herrens år siden.

Ekstrem metall, særlig den som vokste frem i Skandinavia på nittitallet, så seg ofte over skulderen, mot fortiden, og brukte sin musikk nærmest som en kilde til sine røtter; som en dyrkelse av det som en gang var. Moonspell på sin side hadde på den tiden blikket vendt mot øst, mot en verden som har vokst frem gjennom fiksjon (i verstefall en illusjon), og skrevet musikk om Transylvania, med dets vampyrer, varulver og fullmåner. Denne tematikken er fremdeles selve essensen av gothic metal, en av ekstrem metallens mange undersjangre. Derfor kan Moonspell trygt kalles en fanebærer, om ikke den fremste av dem alle, innen denne sjangeren. For en som har visse reservasjoner i forhold til gothic metal generelt, synes sjangeren i dag å være preget en nesten overdøvende dramatikk, som ofte resulterer i overdrevent teatralske image og musikk. Derfor føles det forfriskende å få oppleve band som Moonspell, som stadig ser seg tilbake, men likevel alltid er i bevegelse.

Scenen er badet i et blått, dunkelt lys. Foran trommesettet er det satt opp et dyrekranie på stake. Etter en intro som står i stor stil til Transylvanias mørke skoger og mektige slott, kommer Moonspell på scenen. For en som er født 5 år etter bandets oppstart, synes Moonspell som eldre herremenn. Det skår overhode ikke på energien i kveld. Til tross for at Moonspell har lagt bak seg 17 konserter på like mange dager, leverer de en konsert som virker frisk og levende. Konserten åpner med den farlig fengende Extinct , hentet fra albumet med samme navn som ble sluppet tidligere i år.

Extinct ligger i et gyllent grenseland mellom groove – og gothic metal, ute å miste den atmosfærsiek touchen som er så viktig i Moonspells lydbilde. Store deler av diskografien representeres i løpet av kvelden, og bandet hopper elegant frem og tilbake i tid, noe som gjør at konserten John Dee får servert i kveld er variert og helhetlig. Ved å starte med Extinct setter Moonspell standarden fra første tone og beviser atter en gang at de fremdeles er et band i bevegelse.

Undertegnede har opplevd Moonspell ved en tidligere anledning, og igjen slår det meg hvilket dyktig band de er. Selv om bandet også er habile på det tekniske plan, er det ikke i tekniske ferdigheter styrken ligger. Det er samspilt uten å bli klinisk, det låter levende og rått uten at et snev av kontroll går til spille. Sjeldent har jeg opplevd et band som overfører låtene fra platen til scenen like plettfritt.

Fernando Ribeiros kraftige og raspende stemme er nærmest identisk med den som er å høre på bandets album. Ataegina er et eksempel på dette, der den bre seg ut og levendegjør seg selv på scenen, ett hundre prosent tro mot sin original. Låta preges av joviale vokaler og drivende trommespill. Over et lag med skarpe, men tilbakeholdne gitarer dominerer melodiske fløytetoner, noe som gir låta et lystig preg. Dette smitter over på publikum og rockeføttene sitter løsere enn noen gang den kvelden.

Etter hvert som klokken tikker fremover og låtene blir mange, ser man at bandet begynner å bli slitne. Ikke overraskende introduserer Fernando Ribeiro neste låt som den siste. «Men», sier han og legger til: «Vi vet alle at dette ikke er den siste. Etter denne (låta) kommer vi til å gå bak scenen, dere kommer til å rope etter mer og vi kommer tilbake igjen etter noen minutter». Salen humrer og slik blir det. Etter kunstpausen kommer Moonspell tilbake og spiller sine siste låter.

Helt til slutt avsluttes det med undertegnedes personlige favoritt, Alma Mater. Detter er låten som med sine seige, stødige rytmer, skarpe gitarer og stemningsfulle, nærmest flytende melodier, fanger selve essensen av Moonspell. På refrengene er det allsang og det er tydelig at Alma Mater er en sang mange har et spesielt forhold til. Selv for en som kom til verden knappe året før Alma Mater, rører den ved noe spesielt i undertegnede også.

Lenker:
Facebook

Om Johan Tangen Schultz (2 Artikler)
Gjesteskribent for Permafrost, og har tidligere skrevet for Hissig og Headbanger. Black metal er musikken som ligger mitt hjerte nærmeste.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*