Nyhetsfeed

Indie Recordings – ti år med helnorsk metall!

Foto: Arash Taheri

Torsdag 19. November var det duket for Indie Recordings 10-års jubileum. Indie er landets desidert største plateselskap innen metall, og har gjort det kloke i å satse bredt innen norsk metall. Med band som 1349, Keep of Kalessin, Gehenna og Seigmen i stallen er det ingen tvil om at Indie Recordings er et viktig plateselskap i dagens musikkverden.

I anledning 10-årsjubileummet har Indie og tre av deres ypperste band, som alle er aktuelle med nytt materiale, dratt på en aldri så liten europaturne. Turneen avsluttes med to konserter i Norge.

Kveldens første band er nord-norske Vredehammer. Med Per Valla, også kjent som gitarist i Abbath, i front, leverer bandet en solid og kraftfull åpningskonsert. Det låter tight og gjennomført, og man hører at bandet har brukt sine timer i øvingslokalet godt.

I følge Per Valla er det stort for Vredehammer å stå på Rockefeller i kveld. Han forteller at han opp gjennom tiden har vært på konserter her og drømt om en dag å kunne stå der oppe selv. Også i fysisk forstand virker det som om Rockefeller er stort for Vredehammer. Med bare tre medlemmer (noe som i seg selv er imponerende med tanke på kompleksiteten i musikken) blir det fort mye plass på Rockefellerscenen. Det er lett å se at Vredehammer er et scenevant band men kanskje har de ikke spilt så mye på så store scener. Det blir nemlig litt stillestående til tider og plassen utnyttes ikke hundre prosent. Det hindrer i midlertid ikke bandet i å spille god musikk. Det driver ustanselig, som et godstog på stødige skinner, og Vredehammer koser seg på scenen. Med jovial, nord-norsk humor småparter vokalist Per Valla ofte med publikummet. Ved en anledning spør han hva vi heter. Om det var siktet til en spesiell eller til hver og en av de 200-300 oppmøtte i salen, vites ikke. Resultatet var latter og en kakafoni av stemmer. Konsertens høydepunkt er uten tvil Cthulu, som med sin tilnærmet perfekte miks mellom thrash-og black metal, river og sliter til langt inne i ryggmargen.

I pausen etter Vredehammer skjer det et raskt sceneskifte og stadig flere samler seg inntil scenen. Bandet som entrer scenen er Vreid, bandet som oppstod etter legendariske Windirs nedleggelse. I følge Vreid oppstod bandet som en ren reaksjon på Valfars (vokalist og låtskriver i Windir) død. Bandet har nå eksistert i 11 år og rukket å gi ut 7 album – det siste i år.

Det er en helt annen stemning som rår når Vreid begynner å spille. Der Vredehammer er brutale og mer rett frem i uttrykket, legger Vreid mer vekt på melodier og stemninger. Det ligger noe melankolsk og rått over Vreid. Som om de med et konstant tilbakeblikk søker i fortiden, på let etter det som en gang var. Haust er en slik stemningsfull låt, med lange og dystre, men samtidg oppløftende melodier, og en kraftfull rockegroove mot slutten. Etter Milorg, som også er bygd rundt kraftfulle grooves, forteller vokalist Sture at låten er “en hyllest til mostandsrøysla i Noreg”, på sogndalsk vis.

Resten av konserten gjennomføres på glimrende vis. Gutta ser ut til å være godt vant med større scener, de utnytter plassen godt og fyller opp scenen på en naturlig måte. De har også et eget nærvær under hele konserten, både til musikken de spiller, men også til publikummet og scenen. Det føles ektefølt rett og slett, hver tone og hver melodi. Underveis utbringes også en skål til Terje Valfar Bakken, den avdøde vokalisten i deres gamle band Windir. Mot slutten spilles Solverv og Vegard Bakken, Terje Valfar Bakkens bror, slutter seg til Vreids rekker og sammen fremfører de siste del av låta. Det blir en sterk opptreden som viser hvor viktig Windir fremdeles er for Vreid.

Så er det endelig klart for siste bandet i kveld. Keep of Kalessin, Trondheims desidert beste metallband, har i likhet med Vredehammer også bare tre medlemmer. Bandet har flere flotte album bak seg, men i kveld er det låter fra den nyeste skiva Epistemology  som gjelder. Etter en intro som like gjerne kunne vært tatt ut av et hvilken som helst episk filmsoundtrack, kommer bandet på til stor jubel fra salen. Bandet åpner med Dar Divinity, en låt som raskt setter standarden. Likevel er det ikke før med neste låt, The Grand Design, at Keep of Kalessin virkelig viser sitt sanne jeg. Det er stort og kraftfullt, rett og slett grandiost. På The Grand Design har bandet gjort det kunststykket at de lar en rask skarptromme lede an, fremfor basstrommene. Det gjør at låta for et enda kraftigere driv.

I pausen etter The Grand Design spør vokalist/gitarist Arnt Obsidian Claw oss fra scenekanten om hva vi vil foretrekke: en heavy låt eller en ekstrem låt, uten at dette presiseres nærmere. Etter runde med håndsopprekning kommer vi frem til den ekstreme låta, og Arnt ber oss følge med på “den jævelen bak der” og peker bak mot Vyl og hans digre trommesett. Med det er Universal Core et faktum. Og det er en impoerende låt, ikke bare med tanke på den vanvittige hastigheten og det nærmest klinisk perfektsjonerte samspillet. Også i riffene hviler det en stor styrke, en styrke som rommer både brutalt fengende og mektige melodiøse partier. Her kommer også bandets vokalferdigheter tydelig frem. At gitarist Arnt overtok mikrofonen etter Thebon i 2013 har visst seg å være vellykket. For han låter ikke bare overbevisende i å kopiere deres gamle vokalist, men han evner også å tilføye musikken noe nytt, en egen stil, som passer godt inn i resten av lydbildet.

Etter Universal Core følger låta som i 2013 markerte en ny æra for Keep of Kalessin, da de gikk fra å være 4 til 3 og brakte musikken enda et steg videre. Introspection er en kul låt og også her driver det godt. Likevel famler det litt på vokalsiden under refrengene, da det virker som om bandet kanskje hadde høyere ambisjoner her enn virkeligheten tillot. Heldigvis veies dette kraftig opp med tre låter fra «Reptilian»-albumet, låter med en klar thrash metal-faktor, noe Arnt ikke er sen om å påpeke. Det er få band som mestrer den gyldne middelveien mellom thrash- og black metal, uten å tippe helt over i en av kategoriene. Med maskinlignende blast beats rullende taktfast og stødig, og med riff som harde, huggende slag, er Judgement en låt man bare må digge.

Etter Awakening og Dragon Iconography, sveiper bandet raskt innom det episke «Armada»-albumet også med The Wealth of Darkness. Helt til slutt spilles undertegnedes, og tydeligvis flere andres, favoritt: Ascendant. Dette er for meg et nærmest perfekt eksempel på hvordan episke toner og metall kan kombineres uten at det ene dreper det andre. Med buldrende trommer som bakteppe maler gitaren elegant, men nådeløst over med sine toner, og tilfører denne veggen av lyd et episk element som savner sidestykke i norsk metallhistorie. Med Ascendant setter Keep of Kalessin et kraftfullt punktum for kvelden og takker for seg på tjukk trønderdialekt.

På vei ut slår detmeg at vi her i hovedstaden nettopp var vitne til en “dialektenes aften”, med band fra henholdsvis Alta, Sogndal og Trondheim. En interessant, men fullstendig irrelevant detalj.

Lenker:
Indie Records
Keep Of Kalessin
Vreid
Vredehammer

Om Johan Tangen Schultz (2 Artikler)
Gjesteskribent for Permafrost, og har tidligere skrevet for Hissig og Headbanger. Black metal er musikken som ligger mitt hjerte nærmeste.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*