Nyhetsfeed

Lightning Bolt: Forrykende

Foto: Gard Nordseth

I kveld stiller den amerikanske noiserock duoen Lightning Bolt på Blå. De er et band jeg hørte mye på i begynnelsen av platekarrieren deres, med «Ride The Skies» og «Wonderful Rainbow». Etter at jeg gikk inn i prog rocken og metallen, mistet jeg oversikten over bandet, men de har fortsatt å utgi skiver jevnlig over årene, og kom tidligere i år ut med «Fantasy Empire». Duoen består av de to Brian’ene Gibson og Chippendale, som er nesten mer kjent for de sterke konsertene sine, noe de igjen beviser for min del i kveld, snarere enn musikken, selv om den òg er psyk å høre på.

Jeg var på konserten de holdt på Mono tilbake i 2004, og det de gjorde da, som de dessverre ikke gjør i kveld, var å holde konserten på gulvet, med forsterkerne og trommesett i èn halvsirkel, og bassist i den andre halvsirkelen med publikum rundt seg. Og de begynte å spille presist, noe som var uhørt på den tiden, som det selvfølgelig ble tumulter av, ettersom publikum på det tidspunktet sto og hørte på forartisten, Single Unit.

Forartisten i dag er amerikanske Dan Friel, som står over en haug med duppedingser og et midi-keyboard, og spiller noe som kan minne om tidlig Aphex Twin uten glitch-elementene. Det er stort sett drivende musikk, med noen drømmesekvenser, men selve melodilinjene består kun av tre noter som går opp og ned. Han oppfører seg veldig publikumsvennlig, og tross relativt enkel musikk, får han god liv i de første frammøtte.

Idet de to Brian’ene kommer på scenen, gjør de som et turnevant band skal gjøre, og oppretter kontakt med publikum øyeblikkelig med litt morsomme bemerkninger. Feedbacken fra forsterkerne, før de starter å spille, får meg til å tro at de skal sprenge ørene mine, men heldigvis skjer ikke det. Jeg syns de har beveget seg enda mer i psykedelisk retning med årene, men det er fortsatt et veldig driv i musikken deres. Med kun trommer og bass, og en vokal det knapt er mulig å forstå, spiller de fortsatt fletta av de fleste band jeg har vært på i år innen metallsjiktet, og får stemningen opp foran scenen til et nivå, der den yngre garde går amok med en voldsom, men heldvigvis ikke så voldelig moshpit.

Første sangen varer drøye halvtimen før publikum i det hele tatt får lov til å klappe. Det kjøres på i rytmesterk, pyskedelisk driv, og det lite annet å gjøre enn la seg rive med, selv om jeg synes de var noen hakk råere for ti år siden. De spiller stort sett sanger fra de senere albumene i diskografien deres, men klarer å hive inn Dracula Mountain fra andreskiva si på slutten.

De viser igjen i kveld at de er et liveband utenom det vanlige, og klarer med noiserocken sin og sceneopptreden å trollfange publikummet inn en nærmest transeaktig sinnstemning når de går inn i psykedeliske partiene, mens tilhørerne nærmest eksploderer når de hardere rytmene slår inn.

Lenker:
Lightning Bolt

Om Jon Skjeseth (419 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*