Nyhetsfeed

The Mute Gods: Skuffende mesterliga

The Mute Gods - Do Nothing Till You Hear From Me

Supergrupper er vanskelige ting. Det å samle noen gode musikere på ett fat er ingen garanti for at retten blir spiselig. Nå er det tydeligvis mange som synes at nettopp The Mute Gods’ debutskive Do Nothing Till You Hear From Me er svært smakfull, om jeg skal dømme etter aktiviteten på sosiale medier. Mange deler låter herfra med stor entusiasme. Men noe skurrer.

Med fartstid fra Steven Wilson, Steve Hackett, The Aristocrats og mye mer er det ikke noe å si på den kollektive CV-en, eller de individuelle instrumentalferdighetene til gutta i The Mute Gods. Men skiva er et vanvittig oppkok av tynnslitte klisjeer, generisk spill og kleine produksjonsteknikker. Nick Beggs er hovedpersonen her, og det er etter det jeg forstår stort sett hans materiale. Han er tydeligvis blitt miljøskadet av arbeidet med Steven Wilson, og her ligger vel også noe av hemmeligheten bak “suksessen”. Han resirkulerer de mest lettfattelige og utbrukte tricksene fra Wilsons juksebok – tricks som selv for Wilson var gode og gamle allerede for 15 år siden. Vektløse, tonalt ambivalente vers i nedstrippete arrangementer kontrasteres mot massive refrenger backet av tunge riff med overvekt av halvtoneintervaller. Ambiente introer setter tonen, mens en og annen virtuos men ikke skjellsettende solo og noen heftige trommebrekk skaper “krydderet” som skal distrahere oss fra den sterke fornemmelsen av deja vu.

Jeg har sjelden hørt den utvilsomt talentfulle Marco Minnemann “phone it in” mer enn her. Jeg er en stor fan av Minnemann, og jeg tror dette prosjektet hadde tjent på å gi ham friere tøyler til å piske opp musikken litt. Men det er få rytmiske utfordringer i låtene, så den eneste spenningen han kan spille på er den han skaper selv, gjennom spektakulære trommebrekk. Men det er ikke nok. Spesielt når trommeproduksjonen er flat og overkomprimert. Dynamikk er så godt som fraværende på skiva. Det eneste stedet trommene får “puste” litt, er i introen til den voldsomt Porcupine Tree-ske Strange Relationship.

I det hele tatt  er det mye å utsette på produksjonen. Den er clean og relativt proff, men alt er overprossessert. Beggs stemme er til tider autotunet så heftig at det høres ut som en vits. Father Daughter, som tydelig er ment som en slags gripende ballade, høres ut som den er sunget av en robot. Har Beggs så liten tro på sin egen evne til å treffe toner, får han heller sette bort vokalistjobben til noen andre. En siste ting som irriterer meg er Roger Kings tidvis 90-tallsaktige synthlyder. Hør for eksempel på introen til Father Daughter – de småjazza chilloutakkordene kunne jeg klart meg uten. King er jo egentlig en flott keyboardist og orkestrator, og i en annen låt, Swimming Horses, får han vist hva han er god for, med et mer substansielt og episk sound. Jeg synes også Feed the Troll er en låt der musikerne får vist seg fra en mer vital side, selv om den melodisk sett er kjedelig. Det er egentlig når bandet tar den mer ned og prøver å være følsomme, at det faller helt igjennom. Beggs har ikke kredibilitet som “dyp” låtskriver.

Jeg har sympati for prosjektet. Samle heftige instrumentalister for å lage en slags pop-prog med komprimerte låter uten for mye “utenomsnakk”. Ikke helt ulikt det blant annet Kino prøvde på for en del år siden. Men der Kinos John Mitchell har en nærmest XTC-aktig popteft i melodiene sine, blir Beggs bare en blek Wilson-kopi, og da er det vanskelig å rettferdiggjøre denne skiva.

Jeg må innrømme at dette er en sånn plate som får meg til å tvile på den kritiske sansen både til prog-labeler og publikum. Vi har hørt ALT på denne platen 1000 ganger før, spesielt på Porcupine Tree, Steven Wilson, Riverside, The Pineapple Tree og deres slektningers plater. Hvor mange ganger kan man resirkulere en fengende idé før den faktisk har utspilt sin relevans? Jeg mener at det skjedde for lenge siden. The Mute Gods debut var utdatert lenge før den ble utgitt.

Lenker:
Facebook

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*