Nyhetsfeed

David Bowie: Et musikalsk testamente

David Bowie - Blackstar

«Blackstar» åpner med suggestiv sang, elektro dubstep rytmer, med en monotoni og et mørke der det moderne møter klassisk gregoriansk chanting. Ikke bare er det høytidelig, men i lys av Bowies tragiske bortgang, også veldig trist. Som om han synger en salme i sin egen minnetjeneste.

Det er ikke bare undertegnede som undrer seg over hva denne Villa of Ormen er. Hele internettet synes å lure på det samme, noen tror det viser til en bygd i Norge. Det er likevel bare den første av mange referanser i tekstene som passerer rett over hodet på meg. Bowie er tro mot sitt eget image inn i det siste, mystisk og uoppnåelig. Det gjør imidlertid at de beskjedene som er tydelige trer ennå klarere frem.

Musikalsk sett synes skiva å ha litt av alle de musikalske draktene Bowie har båret opp i gjennom årene. Fra den sakrale sangen de fleste engelske skolebarn får en innføring i, gjennom litt space og stjernestøv fra Ziggy, litt klassiske rockerytmer, litt jazzete Let´s Dance-aktig pop, til en veldig samtidig fusjon av alle uttrykkene.

I Dollar Days føler jeg at Bowie snakker direkte til meg og hele publikumet, når han sier “Don’t believe for just one second I’m forgetting you, I’m trying to, I’m dying to”. “I Can´t Give Everything Away” griper, rører, og inspirerer meg. For det er ikke alt man kan gi bort, den kreative egenarten man har. Selve evnen til å skape som man gjør, forsvinner med en selv.

Skiva bærer preg av kunnskapen om at hans egen død var nært forestående, uten å på noen måte å lide under det. Hvis man lurer på hvorfor denne skiva gjentatte ganger blir geniforklart, vil jeg peke nettopp på elefanten i rommet. Ikke fordi han er død og død selger, men fordi han har brukt sin egen død som et bevisst kunstnerisk grep. Det er et sterkt og rørende siste verk fra en musikalsk gigant.
En gliterende femmer.

Lenker:
Facebook

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*