Nyhetsfeed

Stavangersymfonisk

Foto: Arash Taheri

I kveld skal jeg anmelde en konsert i favorittsubsjangeren min innen metall, nemlig symfonisk metall. Anledningen er at stavangerbandet Sirenia fra skal holde konsert på John Dee. Med seg har de annet norsk band, Fastlane Flower, som spiller death rock. Et av de andre forbandene måtte avlyse, det norske progressivt death bandet Aspherium.

Fastlane Flower var de første på. De kaller musikken sin for death rock, men jeg synes de hadde aninger av symfonisk rock i stilen. Foruten å være litt stillestående på scenen og kanskje spille litt mye på klisjeer, synes jeg de ga et godt show. Musikken deres var også variert og hadde noen uante vendinger her og der. Jeg følte dessverre at de hadde en litt for klar komfortsone, mens de samtidig skulle ha med seg publikum.

De har gitt ut ett album, den fire år gamle debuten «Deadline», under Nordic Records. Jeg vil gjerne se dem utvikle seg som liveband i tiden fremover. Props som en legefrakk og en apemaske er andre ting de bruker.

Sirenia kom til slutt på scenen for å fortrylle med symfonisk metall og skremme med death growls. De spiller et langt sett der spanske vokalist Ailyn er mest aktiv på scenen mens de andre kanskje blir litt stillestående. Jeg synes setlisten dessverre bestod av mange sanger som hørtes litt for like ut. Det hjalp ikke heller at growlsene til bandoppretter og gitarist Morten Veland er litt i stilen til Mark Jansen i Epica og har kanskje en litt vel flat, narrativ stil.

Ailyn hadde stor appell hos publikum, og mange på første rad strakk armene fram for å få en håndtrykk under konserten. Vokalisten svarte flere ganger, men det utviklet seg til å bli en klein greie der folk fortsatte med dette gjennom hele konserten. Hun er engasjert og med på musikken samtidig som hun følger på og responderer til publikum. Generelt gjør hun alt det en god frontkvinne skal. Første halvdel av konserten var det dessverre altfor lav lyd på vokalen, og lyden generelt var litt dårlig. Det overrasker meg litt at dette tok så lang tid å fikse.

Jeg savnet litt dundrende bass som under forrige band, men innså etter hvert at Sirenia faktisk spiller uten bass. Det er et valg jeg ikke helt forstår, spesielt fordi det går som et godt motstykke mot Ailyns vokaler i høyt toneleie. Musikken generelt går i noe høyt toneleie. En annen del av det er av bassen er noe man fysisk kjenner under et konsert. Der de hadde symfoniske partier med bass i, så kjente jeg at det dundret i brystet og det får meg til å undre hvorfor de ikke bruker det ellers.

Mot slutten får jeg endelig høre bekjente låter som The Other Side og The Path To Decay. Jeg synes lyden spesielt under The Path To Decay var noe helt annet enn resten av konserten, og det skyldes bare delvis av at dette er en av sangene jeg synes de har satt best sammen. Alt klaffer og ingen deler er tilfeldige. Etter denne går de av scenen, og kommer tilbake igjen for en encore på tre sanger.

Lenker:
Sirenia
Fastlane Flower

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*