Nyhetsfeed

Fleshgod Apocalypse: Majestetisk

Fleshgod Apocalypse - King

Som de med fin-innstilte antennene helt sikkert er klar over, er våre ekstrem-symfoniske italienske venner igjen ute med ny skive. Jeg krysset fingrene, og kan nå glede meg over at bandet har lært av den krampaktige kompresjonen forrige skive ble utsatt for. Forhåpentligvis tar også andre lærdom. «King» har blitt et langt mer hørbart produkt.

«Labyrinth» fra 2013, har opparbeidet seg status som det rene skrekkeksempel på elendig dynamisk register. Scenen trengte kanskje et offer for å våkne, bare så synd at det var nettopp et album av Fleshgod Apocalypse som måtte bøte med livet på dynamikkens alter.

Også «King» har et tettpakket register der metall og fullt orkester krever sitt. Dette er en vegg av gromlyd fra praktisk talt hundrevis av instrumenter, men om veggen er kompakt, så er den ikke komprimert. Hver murstein i dette kolossale byggverk kan inspiseres på nokså nært hold, som detaljene i et høyoppløselig digitalt bilde. «Labyrinth» var til sammenligning som et bilde med lav oppløsning, med utydelig pikselering som eneste resultat når man zoomet inn på detaljene. Bandet har, i likhet med Borknagar, besøkt Jens Bogren i Fascination Street Studios.

Bandet slapp debuten «Oracles» i 2009, men det var vel først med oppfølgeren «Agony» i 2011 at bandets navn ble spredt som ild i tørt gress, og gav gjenlyd i scenen. Denne anses ofte som den ultimate sammensmelting av dødsmetall i stil med Immolation og Sulphur Aeon og full symfonisk implementering, i stil med Carach Angren og (nyere) Septicflesh. Her finner man ikke de fragmenterte skiller og den separasjon mellom det orkestrale og det metalliske, slik tilfellet ofte var med symfonisk svartmetall på nittitallet.

«King» fortsetter, ikke overaskende, denne trenden. De få tilfeller hvor fusjonen ikke er hundre prosent fullbyrdet, er det den symfoniske seksjonen som går av med seieren, som i den mektige introen, piano-outroen, og opera-sekvensen Paramour (Die Leidenschaft bringt Leiden). Jeg vet ikke om denne kvalifiserer til termen “arie”, for så god peiling på opera har jeg slettes ikke.

«King» er et album med sterke enkeltlåter. Hver låt har sitt individuelle preg, men i alle hovedsak danner de en storslått helhet. Skiva slår meg ikke like hardt i mellomgulvet som nevnte «Oracles». Foruten det lydmessige, overrasker nemlig ikke «King» på samme måte, noe som bare er naturlig. Hva gjelder lyd, utkonkurrerer dog «King» sine forfedre.

Jeg registrerer at noen ikke setter pris på bassist Paolo Rossi’s renvokal. For mitt vedkommende er det litt overraskende at noen vil trekke fram nettopp det aspektet som rusk i et ellers velsmurt maskineri. I et uttrykk der selv stryker-seksjonen bidrar til et mektig intenst preg, er vokalistens rene, melodiske bidrag blant det som skaper de største melodiske kontraster, og også noen av de mest karakteristiske sekvensene på «King». Jeg ville ikke vært disse elementene foruten!

Skulle jeg pirket på noe selv, ville det heller vært nevnte Paramour... Opera har aldri vært min greie, men Veronica Bordacchinis soprano fungerer fint sammen med de øvrige innslagene i låtene Cold As Perfection og Syphilis. Paramour… fungerer uansett som en pustepause før det braker løs igjen. Forøvrig utgjør Tommaso Riccardis fyldige growls den primære vokalformen.

Bandet er generelt likestilt med det orkestrale segmentet i musikkens soniske uttrykk, men å plukke ut individuelle riff og bassganger i et såpass massivt lydbilde er ikke det enkleste. Det er da heller ikke spesielt nødvendig. Her ligger fokus på helheten. Det skal likevel sies at det ligger mye godt arbeid bak metallstrengene, og at Francesco Paoli jobber iherdig bak slagverket. Det orkestrale høres forøvrig svært livaktig ut. Det genereres dog ene og alene av programvare, trolig bygget opp av et rikholdig bibliotek av sampler. Ensemblet består av rundt hundre unike spor. Tilogmed koringen er syntetisk. Bandet håper dog på å få muligheten til å gå den ekstra mil og jobbe med reelle symfoniske talenter, slik Septicflesh og Dimmu Borgir har gjort. Med giganten Nuclear Blast i ryggen skulle man tro det lot seg gjøre.

Albumet bærer på et konsept, men akkurat det overlater jeg til deg å utforske på egen hånd. I tillegg bør jeg vel nevne den tilgjengelige bonusdisk-versjonen, selv om en ekstra CD med utelukkende orkestrale elementer må sies å være for spesielt interesserte. Eventuelt er dette noe du kan høre på blant andre mennesker, og som kun vil gi deg assosiasjoner til ekstremmetall.

Det vil være delte meninger om hvorvidt «Agony» eller «King» er Fleshgod Apocalypses definitive mesterverk. Som navnet antyder er dette et majestetisk stykke symfonisk dødsmetall. Overraskelsesmomentet er på den ene side naturlig nok svunnet hen, men på den andre siden er lyden omsider perfeksjonert. Jeg ser ingen grunn til å gå lavere enn fire poeng, for dette er en meget god skive!

Lenker:
Facebook

Gorger.org

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*