Nyhetsfeed

Dream Theater: Less is more

Deram Theater - The Astonishing

Fire uker før det amerikanske progressive metal bandet Dream Theater fyller Oslo konserthus tre kvelder på rad slapp de musikalen The Astonishing. Et album som krever full konsentrasjon, innlevelse og flere gjennomlyttinger. Den musikalske rammen bryter med hva de tidligere har bygget opp gjennom 12 studioalbum og som lytter er man nødt til å tenke nytt. Dristige valg er tatt og det skal mye til for å leve opp til dem.

Dream Theater er kjent for å levere varierte album. De har en innstilling om å aldri lage den samme skiva to ganger, derfor er man aldri helt sikker på hva som kommer. Etter å ha vært et av verdens ledende progressive metallband i tre tiår har variasjonene blitt noe mindre, og de har bygget seg opp musikalske rammer som de har hatt en tendens til å gjenbruke på de siste skivene. Lignende akkordprogresjoner, melodilinjer og gitar/synthsolostrukturer er etter hvert lett gjenkjennbart og man kan fort sitte med følelsen “hørt det før”.

Med The Astonishing skal de bevise at de kan mer enn evig lange soloer og lange låter. Gitarist John Petrucci og keyboardist Jordan Rudess har skrevet en musikal i to akter på til sammen to timer og ti minutter, fordelt på 34 låttitler. Handlingen er lagt til en dystopisk fremtid i The Great Northern Empire of the Americas, der Keiser Nafaryus hersker. Den eneste form for musikk/musikalsk støy som eksisterer lages av og spres til folket via droner kalt NOMACS (Noise Machines). Gabriel fra landsbyen Ravenskill innehar evnen til å synge og skape musikk, og ryktene har spredd seg om at han skal befri menneskene fra de støyende NOMACS. Keiser Nafaryus oppfatter dette som en trussel og reiser til landsbyen. Etter å ha hørt Gabriel synge truer han folket i landsbyen til å utlevere Gabriel, eller jevne Ravenskill med jorda. Dette er hovedtrekket i utgangspunktet til handlingen, men vi blir kjent med mange karakterer underveis og det hele blir ganske dramatisk utover i historien.

Musikken komponert rundt historien til The Astonishing er pompøs og storslagen, men uten at det blir for mye. Det brukes mye orkester og koring, og det er sjeldent man hører en så omfattende produksjon som sitter så godt. Ingenting går på bekostning av noe annet og all lyd er gjennomtenkt. Fortelling og tekst har hovedfokuset, musikken brukes som en stemningsskaper og oppskriften er kjent fra musikalsjangeren. Dream Theater mestrer dette på en særdeles fin og interessant måte. De er flinke med variasjonene og er tro mot sjangeren. Samtidig er den kjente komposisjonen til Dream Theater tydelig tilstede, det er betryggende at det er aldri noen tvil om hvilket band man hører på. “Hørt det før” følelsen får man heller ikke så lett, de har altså på mesterlig vis klart å la vær å gjenta seg selv, men samtidig beholde egenarten sin.

Den største forskjellen fra det vi er vant til å høre fra bandet, er at i det vi forventer de tidligere nevnte eviglange solopartiene, fader sangene i stedet ut, og går over til neste kapittel i fortellingen. For en erfaren Dream Theater-lytter kan det ta litt tid å venne seg til dette, men når man først får musikken under huden åpenbarer en ny side av bandet seg. Melodiene har mye mer fokus denne gangen og vi blir servert utallige vakre harmonier, flittig bruk av piano og akustiske gitarer. Overgangene til de tyngre partiene er hurtige, konkrete og uten for mye improvisasjon og uthaling av tid. De lyse og mørke sidene er jevnt fordelt over hele plata, ofte i samme låt med mange akkordprogresjoner, taktskifter og stilskifter. Soloene til Petrucci og Rudess er som nevnt kortere enn normalt, men de er tilpasset låtenes lengde, og man ønsker heller ikke at de skal holde på lenger. Det ville i så fall skurre med helheten.

The Astonishing

John Petrucci vet akkurat hvor han skal slutte denne gangen, ingen overdrivelser, og det er faktisk behagelig å høre på. Jordan Rudess er heller ikke så masete som han kan ha en tendens til å være. Han bruker som nevnt mye piano, men også en god dose med synth- og orgellyder. James LaBries solide stemme kler konseptet. Han er teatralsk og legger til små detaljer i stemmen når han varierer mellom de forskjellige karakterene.

Mike Mangini er en av de mest stødige og tekniske trommisene der ute. Ved første lytt kan det høres ut som han ikke har den største utfordringen med å tromme seg gjennom The Astonishing, men det er nok av hurtighet, taktskifter og presisjoner her. Han får det til å høres så enkelt ut, men han gjør akkurat det han må – ikke for mye, ikke for lite. Det er tilnærmet perfekt levert fra første slag. Bassist John Myung er den som er mest anonym på plata, det er ikke mange bass-soloer å vise seg frem på, men han er såpass samspilt med resten av bandet og leverer flotte basslinjer som spiller med låtene, og bidrar til at helheten faller på plass.

Låta A New Beginning er lengst på skiva med sine syv minutter og 40 sekunder. Denne minner kanskje mest om tidligere Dream Theater nettopp på grunn av lengden, soloen til Petrucci på låta er en av de beste han har levert på mange år. Lengden på de resterende 33 låtene varier fra 30 sekunder til rundt seks minutter. De kortere snuttene har innslag av musikalsk støy fra NOMACS. De aller fleste låtene sitter stødig etter noen gjennomlyttinger, men det finnes unntak og lengden på albumet kunne med fordel ha blitt kuttet ned.

Det er ikke lett å plukke ut enkeltlåter. Alle er en sømløs del av historien og kan virke ufullstendig tatt ut av sammenheng. Noen favoritter er Dystopian Overture, Three Days, A New Beginning og Moments Of Betrayal. Bandet mestrer musikalsjangeren på en smidig måte og har man kjennskap til hvordan en musikal er bygget opp er man langt på vei til å få med seg det som skjer i The Astonishing. Åpningslåta Dystopian Overture setter stemningen, her får man også satt standarden for hvor fantastisk produksjonen er mellom band, orkester og kor. Komponist David Campbell står for orkestreringen, og albumet er mixet og produsert av John Petrucci og Richard Chycki (som for øvrig var gitarist i 80-tallsbandet Winter Rose, som James LaBrie sang i før han ble vokalist i Dream Theater). Resultatet er en av de best produserte rocke operaene i historien.

The Astonishing føyer seg inn i sjangeren Rock Opera, den plasserer seg som nyeste i rekken som består av verk som Tommy, The Wall, Jesus Christ Superstar og The Human Equation. Det nærmeste Dream Theater har gjort tidligere er Metropolis part 2: Scenes From A Memory, men det er et konseptalbum som ikke har så tydelige elementer fra musikalsjangeren. Det er dristig å hive seg ut på et så stort og omfattende prosjekt, men når resultatet er såpass spektakulært er det ikke er noe å være redd for. Skal det være noe å utsette så er det den totale lengden på albumet. Dette merkes spesielt i de svakeste låtene; man mister konsentrasjonen og kjeder seg. Men kvaliteten ellers veier opp for dette og lydmessig er det en fryd for øret. Dream Theater lever opp til tidligere nevnte dristighet, og de serverer her et av sine beste album siden Train Of Thought. Jeg kan anbefale The Astonishing på det varmeste.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*