Nyhetsfeed

Noe dehydrering!

Steven Wilson – 4 ½

Steven John Wilson, ja for han heter faktisk John til mellomnavn, er uten tvil en dedikert musiker! Wilson dukker opp i utallige sammenhenger som produsent, lydtekniker, musiker, konsulent osv. Hovedinstrumentene hans er gitarer og keyboards, men han behersker det aller meste av øvrige instrumenter. Multiinstrumentalist altså. I tillegg så synger han meget bra. Det kan vi blant annet høre på den nye versjonen av låten «Don`t Hate Me» fra 1999 skiva «Stupid Dream» av Porcupine Tree. Her synger Wilson duett med Ninet Tayeb, og faktisk så er den nye versjonen bedre enn den gamle! Det skyldes den supre vokalduetten Wilson/Tayeb samt den lekre og smågale saksofonsoloen til Theo Travis. Låten er så mangesidig og atmosfærisk at det er en fryd! Tidvis depressive, tidvis full av entusiasme, neddempet, eruptiv osv. 

De øvrige låtene på skiva er i hovedsak «leftovers» fra forrige soloskive «Hand.Cannot.Erase». Et berettiget spørsmål er jo da hvorfor de låtene ble til overs ved forrige korsvei? Var de for svake i Wilson sine ører, og i så fall er de oppdatert nå? Var årsaken til at de ikke ble med at de ikke passet inn i akkurat det konseptet forrige skiva utgjorde?  De svarene får vi ikke, men det vi kan si med stor grad av sikkerhet er at Wilson nok lytter på indierock og pop for tiden. «Happiness II» er det mye kommersiell pop i, og av den radiovennlige typen, og slett ikke en låt som var forventet å komme fra Wilson. På «My Book Of Regrets» dukker det opp indie tendensene og et poppreget refreng. Heldigvis sprites låten opp med en del instrumentell skikkelighet herunder en meget bra gitarsolo av Wilson og andre lekkerier.

Skiva som helhet er et solid musikalsk håndverk, og overgår mye av den musikken som produseres i dag. Muligens forventer jeg for mye da jeg synes det er noe dehydrering å spore i Wilson sin musikalske idebrønn? «4 ½» har sine fine øyeblikk, men det kryper inn en følelse av at dette er et album som er en mellomstasjon til neste skive. På den neste skiva vil Wilson utforske et mer elektronisk sound ifølge jungeltelegrafen! Årets skive derimot vil neppe bli stående som en klassiker hvor Wilson virkelig fikk det meste til å stemme, men et mer mediokert album basert på hva vi bør kunne forvente fra Wilson.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (912 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*