Nyhetsfeed

Inferno 2016

For det sekstende året inntar de mørkkledde hovedstaden vår, og igjen kan den svarte påskefesten kaste sine skygger over byen, og over fire dager vil 42 band fylle Rockefeller med godlyd. 

Jeg dekker denne festivalen med fotograf og skribent Arash Taheri.

Arash:
Sodom er et band jeg har hørt mye om tidligere, men har aldri hatt en relasjon til, og heller aldri sett dem live. Thrash metal er noe jeg hørte mye da jeg var i puberteten, men jeg har gledet meg veldig til denne konserten, siden Sodom er legender innen sjangeren. Det synes tydelig da bandemedlemmene inntar scenen på Rockefeller med sine lange gråhvite hårmanker og måne. Men deres eldre kropp og utseende har ingen negativ virkning på deres tekniske ferdigheter på sine instrumenter. Ingen rust her, nei.

Da de setter i gang, så eksploderer Rockefeller. Publikum hyller sine legender med stil. Absolutt alle i salen har sine fingre i horn-tegnet med begge armene ustrakt høyt opp. Tunge og deilige klassiske thrash metal riff settes i gang, og det låter vanvittig bra allerede fra første akkord! Det er intenst, hardt, kjapt og veldig fengende. Hodet mitt kan ikke stå stille, og jeg tar meg selv i nakken å stoppe med headbangingen, fordi jeg må fokuserer på fotograferingen.

Lyden er fantastisk bra. Begge gitarene høres veldig godt. De spiller veldig tight og gjennomført. Den ene gitaren detter ut et lite øyeblikk under låt 5, men det fikses såpass fort at det ikke blir så veldig merkbart. Under låt 7 dukker det opp en ukjent gjestevokalist som dedikerer neste låt for Lemmy. Dette er en Motôrhead låt som Sodom koser seg med å spille live. Man hører dette er veteraner på scenen.

Thrash metal er en tidløs sjanger, og den klassiske kjappe og aggressive gitarlyden er noe jeg aldri glemmer, siden da jeg hørte «Justice For All» på kassett på 80-tallet. Å oppleve Sodom live, er som å være vitne til musikkhistorie. Sodom definerer thrash metal med deres ikoniske lyd. Og de har spilt non stop siden 1981 og levert fjorten studioalbumer. Tysk tidløs thrash metal sjarmerer Inferno Festivalens andre dag. De leverer en perfekt og solid konsert. Publikum storkoser seg og det beviser veldig med den intense moshpiten på slutten av konserten.

Jon:
De neste som går på Rockefeller-scenen er det amerikanske dødsmetall bandet Suffocation. De får oss til å glemme at vi er tusen stykker som står og hører på, og jeg får inntrykk av at vi alle er fanget i løvens hule med vokalist Frank Mullen gneldrende over oss. Musikken er teknisk, hard, med en trommis som kjører på med buldrende trommer, og det er en viss melodiøsitet i lydbildet deres. Jeg hører hyppige rytmeskift, og soloene, både til de to shreddergitaristene, og bassisten, finner, tross en massiv lydvegg, fram til øregangene mine på en meget tilfredstillende måte.

De gjør klart en overbevisende konsert, med en musikk som inviterer til voldsomheter og en moshpit som er virksom gjennom hele settet deres. De er er som et lokmotiv som er kontinuerlig fremadstormende, men heldigvis for oss publikumere, når det aldri destinasjonen sin.

Nile begynner settet sitt med en gammel-østlig inspirert intro, et element som karakteriserer de mer melodiøse delene av musikken deres. Et hav av lojale fans heier fram bandet da de entrer scenen, og som de eldre herrene de er, vet de hva som skal til for å gjøre en forrykende konsert. Musikken deres er hard, nesten punka til tider, ispedd hylende soloer fra originalmedlem, gitarist og andrevokalist Karl Sanders. Hovedvokalist Dallas Toler-Wade jekker opp publikum til å få dem til å slå taktfast med knyttnevene, mens dobbelpedalene går varme under føttene til Georg Kollias. De holder ikke en overraskende god konsert.

På scenen står de polske veteranene i Vader, kledd som et old school dødsmetallband skal kle seg, i lær og tusen nagler. De levner ingen tvil at de har tilbragt endeløse timer på turne, og gjør en veldig god konsert, selv om musikken deres for min del, ikke er den mest spennende jeg har hørt. Dødsmetallen deres er thrasha og knallhard, med tekniske, men totalt meningsløse soloer malplassert inni hver sang de spiller. Vokalist Piotr Wiwczarek har en typisk grov whiskeystemme, og bandet gir alt de har, for det allerede velfylte gulvet på Rockefeller, som heier entusiastisk med på låter fra bandets tidligste skiver.

Det neste bandet jeg får med meg er det svenske svartmetallbandet Marduk. I likhet med Vader, er disse også veteraner, med fartstid siden 1990, og atten utgivelser på samvittigheten, og et erfarent liveband, og de stiller i liksminke, men de typiske langnaglene man gjerne finner i svartmetallen er totalt fraværende hos dette bandet. Musikken deres er, ikke overraskende, hard, med vokalist Mortuus’ stemme og lysbruken, som gir konserten et både giftig og blodig uttrykk.

Uten at jeg har hørt bandet før, syns jeg sangene deres er sammensatte med substans og kompleksitet, men det tekniske nivået er noe lavt, som er en konsekvens av de relativt enkle melodiene låtene følger. Lyden på konserten deres er dump, og gitarene forsvinner i bakgrunnen ved flere anledninger, men bandet gjør uansett en god konsert på hovedscenen.

I kjelleren på John Dee, står det amerikanske deathgrindbandet Cattle Decapitation, hvor flere av medlemmene, tross et  ganske så grotesk bandnavn, faktisk er vegetarianere. Jeg har hørt flere av skivene av bandet før, musikken deres er knallhard med mange tekniske gitarfinesser, noe den spesialbygde gitaren til Josh Elmore gir hint om, hvis form står ut i forhold til de fleste andre gitarer som blir spilt på i løpet av festivalen.

Med en noe sen ankomsttid, er det kø ned til John Dee, og da jeg endelig kommer meg ned, er lokalet fullpakket ut til alle inngangspartier. Bandet kjører på med brutal og energisk dødsmetall, og publikum er ekstatiske for hva de får servert, som resulterer i moshpit, og bandet viser hvor skapet skal stå. Det er åtte år siden bandet gjestet Norge sist, da sammen med et annet band som også spiller på festivalen i år, Mayhem, på Øyafestivalen i 2008. De kom med sitt siste album, «The Anthropocene Extinction», i fjor, som ble kåret til årets grindcore album av nettstedet Metalstorm.net.

Arash:
Cattle Decapitation er et av flere av årets lineups på Inferno Festival som jeg aldri har hørt om tidligere. Jeg hadde null forventninger til denne konserten. Dette kom jeg til å angre på allerede inn i første sangen. Jeg stod helt foran inntil gjerdet sammen med blodfans. Dette er definitivt deathgrind. Brutalt raskt, teknisk og veldig høyt men ikke for høyt. Aldri har vært borti makan til energi på en scene dere vokalisten bokstavelig talt lente seg over fotografene og inntil fansen. Blanding av svette og vann fra vokalisten traff meg og kameraet hele tiden under konserten. Jeg måtte stadig tørke front elementet på objektivet med t-skjorta mi. Men det var så verdt det. Brutal energi oste av scenen og utover publikum. Moshpit bak ryggen presset meg hardere og hardere mot gjerdet. Jeg strammet magemusklene for å ta imot trykke og unngå brukket ribbein Men det var en deilig smerte å føle trykket fra publikum fra bak og vanvittig sceneopptreden fra scenen.

Lyden var solid der jeg stod, instrumentene var klare og vokalisten hadde en kombinasjon av angst, desperasjon, smerte, sinne og lidelse i både stemmen og kroppspråket. Det var en ren fryd og stå der og vitne en rå primitiv og brutal energi både fra bandet og publikum. Undertegnede er ingen deathgrind fan, men fytterakkern, dette låt helt vanvittig brutalt. Konsertopplevelsen i seg selv er verdt å bli en fan av bandet og oppsøke deres materiale selv om jeg tror ikke å høre dem på spotify blir helt det samme.

Det var en deilig følelse å se en så super entusiastisk publikum elske all galskapen i salen. Ikveld var jeg vitne til hva musikk kan få fram i menneskeheten når det gjelder lidenskap for musikk gjennom aggresjon, sinne, angst, lidelse og entusiasme. Denne konserten er pr dags dato beste konsert opplevelsen under årets inferno for meg. Det for slike konserter man drar på festivaler for å oppleve vakker galskap og føle at man virkelig lever.

Mysticum skal avslutte kvelden, og det er høye forventninger for denne konserten. Bandet holdt på lenge på nittitallet, men hadde en lengre pause, før de har kommet sammen igjen de senere årene. Det ryktes at de skal gi seg, men at de ønsker å avslutte med stil. Jeg har blitt tipset av en venn som er venn med bandet, at det skal bli et vanvittig sceneshow i kveld, og derfor blitt fortalt å stille meg lengre bak eller oppå galleriet, for bedre posisjonen for fotografering. Bandet har investert mye penger for lyshow og konserten skal filmes. Dette viser seg å stemme rimelig bra.

Vi begynner med en lang og dyster intro, som varer i nærmere ti minutter. Det kjennes som det er veldig stor spenning i salen, og det er elektrisk allerede før det hele sparker i gang. Jeg registrer to kameraer som filmer fra galleriet, og en håndholdt kamera på bakken. Vi er på forhånd advart mot mye strobelys, og dette stemmer også rimelig bra. Fra første låt sparkes i gang, så er det nesten konstant strobelys. Tre bandmedlemmer står på hver sitt platå, to meter høyere enn scene nivå. Der står de statisk under hele konserten med beina så bred som mulig. Det er store skjermer bak dem, over dem, og på platåene de står på. Det vises grafiske symboler og tekst som pentragram, 666, satan og lucifer i takt med musikken. Det veksles underveis med monokrome bilder av tanks, soldater, fraktaler og psykedeliske symboler.

Det ser veldig imponerende og overveldende ut til å begynne med, men blir fort for kjedelig og ensformig for meg. Visuelt er det veldig kreativt, men for meg så var forventninger at bandet skal skape livet på scenen, og ikke skjermene og strobelyset. Derfor mister jeg interessen etter bare fire låter. Stemning er fantastisk, og de i salen koser seg, men jeg oppfatter konserten mer som en lys og sceneshow. Når det gjelder det tekniske, så oppfattter jeg lyden på gitarene som gjørmete. Mulig dette er bevisst, for det låter bra og har skikkelig trøkk.

Vokalen veksles mellom to personer, men jeg savner en primær hovedvokalist, og det er heller ingen trommis, men bandet bruker en trommemaskin. Dette er et stort savn for meg på konserter, siden jeg forventer å ha en trommis på en konserter. Det er på mange måter ryggraden i lydbildet, så derfor er jeg skuffet. Trommemaskin fungeerer men det kjennes veldig kunstig ut. Fans av bandet er garantert fornøyd med denne konserten, ettersom flere jeg har snakket med i ettertid synes det var veldig bra. Jeg hadde høye forventninger til denne konserten, men ble skuffet fordi jeg synes det var lite varierende, og manglet to viktige primærelementer. Ryggraden er trommer og føreren er hovedvokalisten, og begge disse var svært savnet. Visuelt er det noe av det beste jeg har opplevd på en konsert, men det er bare en liten del av hva jeg forventer fra en konsert. Derfor mistet de min interesse.

Klubbdag, onsdag

Før bandene begynner å spille, overværer jeg visningen av dokumentaren «Blackhearts», som handler om hvor stor innflytelse norsk nittitalls svartmetall har hatt på tre utenlandske musikere, og følger deres vei til å spille på de tre store metallfestivalene i norge, Blastfest, Metalfest og Inferno, og den tar også for seg ulike sider ved sjangeren. Iranske Sina, som er en av personene bak prosjektet, og er en av de som portretteres, tar for seg hans reise fra hjemlandet, hvor ekstrem metall lever svært vanskelige kår, og nylig leste jeg at et annet iransk band, Confess, ble fengslet, og risikerer dødstraff, siden en av de mer «seriøse» tiltalene deres, var å snakke med en utenlandsk radiostasjon.

Foruten Sina, treffer vi også den colombianske satanisten Hèctor Carmona, og den greske nynazisten Kaiadas, og deres band Luciferian og Naer Maraton. I tillegg treffer vi ulike personer fra det norske metallmiljøet. Jeg syns det er en grei dokumentar, men den er for snever i forhold andre innflytelser den norske svartmetallen har hatt, men gir et bilde av hvor stor påvirkning musikken har hatt på de tre aktørenes liv.

På Klubbdagen stiller seksten band på fem ulike scener rundt omkring byen, mens det fra torsdag til lørdag kun foregår på Rockefeller og John Dee, gjerne med en etterkonsert på Revolver. Mens det tidligere år, gjerne har vært mindre kjente band som spiller denne kvelden, er det i år to label kvelder, hvor Indie Records har inntatt John Dee med Vredehammer, Sahg og El Caco, mens Flukt, Atena og Shaving The Werewolf stiller på den nystartede konsertscenen Sentralen, for plateselskapet Negative Vibe Records. På Vulkan stiller de mest internasjonalt kjente bandene i kveld, med Psycroptic, Gorguts og Exodus.

Det første bandet jeg får med meg er Vredehammer, som starter med heftige gitar og basstrommene deres hagler imot publikum. Det er første gang jeg hører bandet, og utover kjappe rytmer og tøffe riff, er det lite melodi å spore, og de få spinkle gitartonene som blir spilt, gjerne drukner i lyden bandet blir produserer. Vokalist Valla prøver å jekke opp energien til publikumet, som fyller John Dees lokaler veldig godt, til å være så tidlig på kvelden. De spiller et ganske så kort sett, på rundt tjue minutter, og inneholder fire, fem sanger, men jeg syns de gjør en helt grei konsert til å være blant de første som spiller.

Arash:
Mens Vredehammer åpnet festivalen, så var kort tid etter Sahg på scenen, som kveldens andre band. Undertegnede har ingen relasjon til bandet, og jeg har aldri hørt om bandet tidligere. Det tok ikke lengre èn sang før konserten låt meget lovende. Vi fikk servert tunge og fengende riffer. Dette låt veldig som Black Sabbath uten å virke blåkopi. Sahg har definitivt funnet sin egen sound men har definitivt hentet mye inspirasjon fra Black Sabbath og Kyuss.

Stemningen i salen og entusiasmen her er langt mer bedre enn under Vredehammer. Bandet har veldig god kontakt med publikum og det virker som, enten de har mange fans på John Dee, eller at de har fått mange nye nå. Lyden er upåklagelig, men med noe lav vokal til tider. Dette retter seg heldigvis opp underveis. Om jeg måtte definere musikksjangeren til Sahg så ville jeg kalt det for atmosfærisk stonerock med en blanding av Black Sabbath og Kyuss. Personlig så er jeg fan av begge disse bandene så det var enkelt for meg å falle for Sahg og definitivt velge det som kveldens favoritt band på Infernos klubbdag.

Jon:
Jeg får med en del av det neste bandet som spiller, Sahg. Musikken deres faller inn under stoner og doom, og musikkmessig befinner de seg langt ifra den ekstreme metallen som spilles ellers under festivalen. På Vulkan opplever jeg det australske bandet Psycroptics siste sanger, og vokalist Jason Peppiats punkattitude og den voldsomme energien han klarer å overføre til et sultent publikum, som virkelig har begynt å løsne opp nå litt utpå kvelden.

Nede på Pokalen spiller islandske Beneath brutal dødsmetall, jeg synes kanskje musikken deres blir litt for ensformig, men de gjør en god og kraftfull konsert. Det siste bandet jeg får med meg er det kanadiske dødsmetallbandet Gorguts. I motsetning til de andre bandene jeg har sett i kveld, har bandet substans innimellom hardheten. Fra lys ambient, som både starter settet deres, og binder sangene sammer, er musikken deres dynamisk, melodiøs og beinhard. Bandet kommer med ep’en «Pleiades’ Dust» i mai, og de spiller hele denne i kveld. For min del er dette helt klart en god førstekveld, og det blir spennende å se og høre resten av bandene som spiller i løpet av festivalen.

Lenker:
Inferno
Blackhearts

Om Jon Skjeseth (420 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*