Nyhetsfeed

Haken: Tilbake til åttitallet

Haken – Affinity

Det skal mye til for å overgå deres forrige fullengder, «The Mountain», men Haken er kjent for å ikke holde tilbake, og å utforske nye musikkretninger fra album til album, som de inkorporerer sømløst inn i lydbildet sitt. På sitt nye album har bandet valgt å ta for seg det progressive åttitall, i tillegg til litt tidlig nittitalls post rock.

Tittellåta er den korte introen til albumet, som inneholder mer elektroniske elementer, enn det man er vant til fra bandet. Uansett er det ikke mye av det utover skiva, selv om du finner disse elementene innimellom…Den første låta her, Initiate, er den som minner mest om det de har gitt ut tidligere. En god låt, men langt fra den beste på denne skiva. Med neste låt setter de standarden for resten av skiva. 1985 høres ut som den heter. Her tas det i bruk instrumentale effekter man gjerne forbinder med åttitallet. De har tydeligvis gjort noen dypdyk i tiårets progressive rockescenen, og fra minuttsmerket i denne låta, hører man tydelig Don Aireys debutalbum «K2», en keyboardist som etter denne utgivelsen, var med i band som Judas Priest og Deep Purple.

Jeg er usikker på hvilken låt jeg holder som favoritt på «Affinity», men av de beste, så er klart Lapse èn av dem. Den starter rolig rundt et gitartema med vokal over, før bandet igjen befester sin posisjon som et vokalbasert instrumentalband, hvor de utforsker vokalens muligheter, og bruker ulike teknikker for å skape unike lydbilder. Haken er, i min mening, èn av de ypperste bandene, som er med på å fremme den engelske progarven, og utover å stadig utforske sitt eget lydbilde, bringer de også inn band som har gjort England til et av de mest innflytelsesrike landene, både når det kommer til populærmusikk, og til seriøs musikk.

The Architect er den lengste låta her med sine over femten minutter, hvor første tredel er i kjent Haken stil, før det går inn i en atmosfærisk del, og det skal bli spennende å se om de drar denne på konserten de holder 15. juni på John Dee. Ganske utrolig at det skulle gå tre album, før bandet kom til Oslo for første gangen, men etter «The Mountain» har vi hatt gleden av å ha de her ved to anledninger, og snart en tredje. I siste tredel gjør bandet, som så mange før har gjort før dem, å dra inn Drapery Falls av Opeth i ligninga, og en av de få gangene growling blir brukt.

Bandet har absolutt gjort en av de tingene jeg setter pris på ved utgivelse av ny fullengder, å ta soundet sitt i nye retninger. Dessverre er jeg også sterk motstander av plagiering, som det er flust med her. Jeg syns at bandet inkorporerer disse elementene på en veldig god måte, for det er aldri noen tvil om at det er sitt eget lydbilde som ligger til grunn i musikken, ikke musikken til andre band og artister. En annen ting jeg setter pris på ved bandet, er at de gir ut konseptalbumer, hvor musikken på albumet er i familiær nærhet, mens de bare slekter på sine tidligere utgivelser. Igjen klarer bandet å gi ut et album, som helt sikkert vil finne vei til min toppliste på slutten av året.

Lenker:
Facebook

Om Jon Skjeseth (420 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*