Nyhetsfeed

The Algorithm: Hard trancecore

The Algorithm – Brute Force

Igjen skal jeg ta for meg en skive som ligger innenfor elektronikkens verden. Men til forskjell fra drill n bass-signaturene fra Venetian Snares, er The Algorithm en del av djent-establissementet.

Jeg har fulgt duoen fra fullengderdebuten deres, «Polymorphic Code», som kom for fire år siden. De består av Rémi Gallego på duppedingser og Max Michel på gitar, og Gallego har holdt det gående siden 2009, mens Michel har vært fast medlem siden 2013. De har i tillegg med seg trommisen Jean Ferry med på turne. Fundamentet i musikken deres ligger innenfor progressiv trance, en sjanger jeg bare tidvis har vært borti, da med Ozric Tentacles offshooten Eat Static, og deres andreskive, «Abduction», fra 1993. Ellers syns jeg ren trance er en sjanger som knapt har utviklet seg i alle årene den har eksistert. Utover prog trancen, tar de også inn en haug av andre elektroniske stiler.

Metallen her ligger innenfor progressiv death- og metalcore, atmosfærisk djent ala Tesseract, og post metall. Balansen mellom elektronikk og metall, heller klart i elektronikkens favør, men jeg syns at overgangene flyter veldig bra. De har fått litt drahjelp denne gangen fra en annen franskmann jeg tidligere har skrevet omtale av, Igorrr. Også han kjent for å bruke metall i sine snodige komposisjoner. Istedenfor metall som tar inn elektronikk, er det et frisk pust å høre elektronisk musikk ta inn elementer fra metallen, og The Algorithm gjør dette på en veldig god måte.

Introlåta Boots begynnelse kan minne om et hvilken som helst metalcore album, men istedenfor å få de harde riffene når låta kommer skikkelig i gang etter rundt minuttet, gjør Gallego det klinkene klart hvor skapet står, og metallriffene og gitarsoloene får kun en sekundær plass i lydbildet. Det jeg savner på dette albumet er de sangene som står litt ut fra resten, kanskje fler av de som blander de rolige sjangrene innen både elektronisk og metall, og den eneste som gjør det veldig godt her, er Userspace, som begynner med chille rytmer over synth, mens den fra minuttsmerket går inn i atmosfærisk djent, for deretter å fortsette inn i postmetallen, før den lander tilbake der den startet. Knallbra, og derfra går andre halvdel bare èn vei, og det er opp. Ellers er det nok av sanger, og partier, som fungerer godt her, og bør absolutt sjekkes ut av de som er interessert i de periferiske delene av fusjonsmetallen.

Lenker:
Facebook

Om Jon Skjeseth (432 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*