Nyhetsfeed

Spacerockens gudfedre!

Sent på 60 tallet var det musikerne Dave Brock, Mick Slattery og Nik Turner som fyrte opp det spaceorienterte bandt Hawkwind. Av disse er det kun Dave Brock som er med på årets skive «The Machine Stops», og på det verket er engelskmennene en septett. Den nye skiva er nummer 28 i kronolgien, og viser et band som stadig leverer varene.

Blant de øvrige 27 skivene har det vært en del album av virkelig klasse. Den største klassikeren er nok «Warrior At The Edge Of Time» fra 1975. Skiva fra 1972 «Doremi Fasol Latido» byr på meget spenstig spacerock med masse heavy metal influenser, og en Lemmy Kilmister i storform. Meget psykedelisk og med masse floydianske influenser er «Hall Of The Mountain Grill» fra 1974. For de som vil bli kjent med bandet via de aller beste låtene er «The Hawklords – 25 Years On» en fin plass å starte.

«Navneopphavet»

Hawkwind har fått navnet sitt nesa til saksofonfenomenet Nik Turner. Dette er ifølge Lemmy Kilmister, og han sier videre at, «Turner har en nese som en hauk, og han prompte i et sett!». I løpet av årene har musikere kommet og gått fra Hawkwind, og til sammen er det over 40 musikere som har vært innom bandet. Selv om Hawkwind i alle år har drevet med spacerock/psykedelisk så har de aldri vært redde for å eksperimentere å gå nye veier.  På et eller annet tidspunkt i karrieren har bandet utforsket og innlemmet elementer fra nokså mange sjangere i musikken deres.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (921 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*