Nyhetsfeed

Raus med spilletiden!

Martigan – Distant Monster

Denne skiva er en leveranse av en stemningsfull musikk i randsonen mellom neoprog og retro prog. Bandet er tysk og de er rause med spilletiden på denne sin femte CD som er på hele 75 minutter! Tyskerne plasseres ofte i neoprog sjangeren, men er på ingen måte et av de mer uinteressante neoprogbandene! Til det er Kølnbandet tidvis for dyktige og kommer med enkelte partier som fenger meg. Så veldig produserende er bandet ikke da årets skive kun er nummer fem siden den spede starten for 21 år siden. Bandet har derimot mer utvikling hva gjelder kvalitet enn kvantitet. Årsaken er så enkel som at hver ny skive er litt bedre enn den forrige.

Likevel så er det ikke snakk om noen revolusjonerende musikk! Bare et rimelig godt håndverk og som nevnt med enkelte fikse ideer. Det gir en småbehagelig musikk som ikke en gang er spesielt melankolsk og metallinfisert som er en slags mote innen mye neoprog. Martigan lager melodisk musikk som tidvis er dramatisk, og av og til majestetisk men som aldri blir himmelstrebende spennende.

«Stemningsfull gitarspilling»

Gitarspillinga henter helt klart inspirert av en av neproggens store gitarister Steve Rothery fra Marillion og hans stemningsfulle og svevende stil. Det er flust med instrumentale passasjer, og av og til fyres det opp med mer bombastiske øyeblikk og samplere, loops og andre elektroniske stunts for å få litt spenst i musikken. Grei nok musikk, men jeg skjelver ikke av eksaltert musikalsk lykke etter å ha hørt «Distant Monster» flere ganger. Til det mangler komposisjonen for ofte kreativitet og det er som oftest ikke nok sug og fremdrift i musikken og ikke nok kordprogresjon.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (846 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*