Nyhetsfeed

Fra der Jeanne d’Arc ble brent!

Mhönos sier på sin facebook side at de er fra byen Rotomagus. Det er vel og bra bortsett fra at det ikke er noen by som heter Rotomagus! Med litt «research» så finner jeg ut at Rotomagus er et gammelt latinsk navn for Rouen. Det var der den franske heltinnen Jeanne d’Arc ble brent, og med tiden så ble hun også utnevnt til helgen i den katolske kirke. Jeanne d’Arc er nok en av de historiske personer som det har verserer mest myter og diverse mystiske konspirasjonsteorier om.

At bandet Mhönos liker å være mystiske og mytiske er en mer enn kvalifisert gjetning. Det mystiske gjenspeiler seg også til fulle i musikken, og selv bandbildet er mørkt, mystisk og full av rituelle handlinger. Musikken til Mhönos kaller de passende nok rituell doom, og det er seigt og rått og fullt med smerte. Smerten uttrykkes med mystisk kor, snål og mystisk perkusjon og masse obskur strengelek.

Mhönos ble til i 2009, og fikk nokså kjapt sin egen klan av dedikerte fans som virkelig elsket musikken deres. Utgivelser i beregnede opplag og vanvittig bra konserter og en suggererende og avhengighetsdannende musikk sørget for den hengivenheten. Vi kan trygt si at Mhönos sin musikalske tapning av svartekunst infisert musikk gikk rett hjem hos de som hengir seg til slikt. I 2014 kom debuten «Miserere Nostri” ut på “tape”, og nå er tiden inne til å utgi skiva i CD formatet. Ei CD som er «prydet» med en coverkunst som passer ypperlig til musikken, og som kommer i et begrenset opplag på kun 500 eksemplarer.Å si at Mhönos er et meget spesielt band er en svært sann uttalelse.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (767 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*