Nyhetsfeed

Frost*: Seint, men godt.

Frost* - Falling Sattelites

Frost*s 2004 debut, «Milliontown», må være en av de første ordentlige prog rock skivene jeg hørte på, i min transformasjon tilbake til sjangeren gjennom prog metallen, i en tid der jeg fortsatt hørte mye på elektronisk musikk som IDM og noise. Sammen med album som «The Music That Died Alone» og «Contagion», som var gitt ut ett og to år i forveien, var det med på friske opp min ungdomsforkjærlighet for prog rockens sytti- og åttitallshelter som Pink Floyd, Gong, Van Der Graaf Generator og King Crimson.

Er det èn ting som bør nevnes med dette albumet, og hans to tidligere utgivelser, så er det produksjonen. Det er vanskelig å få et mer konseptuelt lydbilde, som går gjennom alle sangene, som Jem Godfrey mesterlig gjør her. At mye her slekter mye på «Milliontown» og «Experiments In Mass Appeal», fungerer både for og i mot han. Noen av sangene her, er som snytt ut fra disse, men det er allikevel så lenge siden forrige kom ut, at det er godt å høre det igjen etter åtte år.

At dette kun er Frost* sitt tredje album på tolv år sier mye om kvaliteten, men også at han bruker musikere med fulle timeplaner, som John Mitchell fra Arena. Så liveshows blir dessverre lite av, og jeg kan ikke huske at han noen gang har vært i Norge, om enn utenfor England.

I første sang, Number, får jeg en Jackson 5 følelse i koringen og de oppløftende rytmene, mens neste sang, Towerblock, minner mye om Neal Morse. Det er spesielt i de elektroniske delene at produsenten kommer frem i Godfrey, der han supplerer med glichy elektronika i mellomspillet, før han går inn i en nydelig keyboardsolo. Signs er som en kombinasjon mellom Sting og Steven Wilson, i Godfreys egen eksplosive miks. Alle soloene på skiva er top-notch, og nakkehårene stritter fort når bandet går inn i disse instrumentale delene.

Heartstrings er en skikkelig opptempo-låt i begynnelsen, og hva jeg ville kalt en typisk Frost*-låt, hvor du har alle ingrediensene som kjennetenger musikken. Den «crispe» gitarlyden, tight rytme, god melodi, utforskende vokallinjer og plenty med synthmagi. På slutten er det en lengre, rolig og god ambient-del som fortsetter gjennom hele neste sang, Closer To The Sun.

Dette er et album som gir mest hvis du hører gjennom hele, mer enn enkeltsangene, som det skal være for et prog rock album. Jeg liker alle låtene her, men Godfrey bringer ikke så mye nytt inn i miksen sin i forhold til hans to foregående album, men det er i for seg greit, for her er den uansett mye å glede seg over.

Lenker:
Hjemmeside

Om Jon Skjeseth (421 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*