Nyhetsfeed

Sjangerforakt og samarbeid!

Cinematic Black Noise er hva Manchesterbaserte Caïna kaller musikken sin. Deres siste verk «Christ Clad In White Phosphorus» kom for noen uker siden ut via Apocalyptic Witchcraft Records.   I 2004 var Caïna et soloprosjekt ved Andrew Curtis-Brignell, og målet var å være i stadig utvikling og en sjangerforakt av format. I tillegg så har Caïna alltid ivret for å samarbeide med medlemmer av andre band som er så forskjellig som de følgende, Krieg, Revenge, Hateful Abandon med flere. Det må nesten bare føre til at musikken til Caïna blir dynamisk og variert, og en kan forvente det uventede til tider. Noen video fra bandet sin nye skive er enda ikke tilgjengelig, så dette får være en smakebit,

På årets skive så er Caïna en duo bestående av den tidligere nevnte multiinstrumentalisten Andrew Curtis-Brignell og vokalisten Laurence Taylor. Tradisjonen tro er det hanket inn eksterne musikalske muskler, og den mytiske og mystiske Dwid Hellion kjent fra legendariske Intergrity og sitt eget soloprosjekt Vermapyre, bidrar sterkt på skiva. Hellion er en sann legende innen ekstremmusikk, og absolutt en musiker de mer eventyrlystne burde sjekke opp. I tillegg så er det med musikere fra det eksperimentelle og spennende noisebandet Warren Schoenbright på «Christ Clad In White Phosphorus». Ei skive som viser at Caïna atter en gang har laget musikk som skiller seg ut i mengden, og som har flust med særpreg og egenart.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (918 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*