Nyhetsfeed

Autodidakt musikklegende.

Paul Chain er en musikklegende og har en likhet med universalgeniet Leonardo Da Vinci da de begge er autodidakt, d.v.s. selvlærte. Rett nok så hadde den godeste Da Vinci en kunstnerisk utdannelse, men på det øvrige han styrte med var han autodidakt. Chain lærte seg å spille keyboard i 1968, trommer i 1970 og bass i 1972, og det vokale kom på plass i 1980. I 1977 formet Chain det legendariske bandet Death SS sammen med Steve Sylvester. Death SS var en unik blanding av rock, skrekkteater og okkultisme. Slik holdt Death SS på til 1982 hvor det okkulte faktisk ble erstattet av noe totalt motsatt, anti satanisme!

Death SS skuta grunnstøtte i 1984 og gikk i tørrdokk. Neste prosjekt for Chain var Paul Chain Violet Theatre, som også ble et legendarisk band. Dette skyldes ikke minst den meget berømte EP-en «Detaching From Satan». Ei skive som offisielt viste Chain sin helomvending ideologisk sett, og som viser en artist i stadig utvikling.

Tilbake i 1979 og som medlem av Death SS grunnla Chain, Paul Chain Group. Det var et kunstnerisk prosjekt som åpnet opp for varierte og brede musikalske innflytelser og som lekte seg med å improvisere for å kunne dele med lytteren på en velfungerende måte det kunstneriske uttrykket som lå i bunn av det hele. Det var for øvrig dette prosjektet hvor Chain utviklet sin velkjente fonetiske sangstil.

I 1995 slapp Paul Chain Group via nå oppløste Godhead Records skiva «Alkahest» som var  ei lang skive med sine 74 minutter. Det verket blir nå reutgitt via Minotauro Records   og 10 juni slippes «Alkahest» i ny og forbedret tapning, og det bare må bli bra da den opprinnelige versjonen regnes av mange som noe av det beste innen doom metal fra Italia/hele verden! Så langt er det ikke kommer en video fra den nye skiva, men den «gamle» «Alkahest» i sin helhet er jo en bra erstatning?!

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (879 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*