Nyhetsfeed

Pausebildet!

Amoeba Split kommer fra La Coruña som er en viktig kystby i den nordøstre delen av Spania. Bandet oppstod i 2001 på restene av bandet med det fornøyelige navnet Rama Lama Fafafa, som spilte en rock med masse psykedeliske artefakter i teksturen. Amoeba Split har valgt en annen vinkling på musikken sin enn Rama Lama Fafafa i det de spiller Canterbury prog.

Canterbury prog er for øvrig en subsjanger innen prog som ligger nær opp til jazzrock og fusion, men som har en engelsk vri og hvor den gamle katedralbyen Canterbury ble et slags episenter for utviklingen av stilarten. Opp gjennom årene har det eksistert en masse band som faller inn under Canterbury paraplyen. De mest kjente er nok, Caravan, Gong, Robert Wyatt, Hatfield And The North, National Health, Khan, Egg, Steve Hillage, Cos, Quiet Sun, Supersister, Soft Machine og en enslig ikke engelsk «svale» i form av italienske Picchio Dal Pozzo. Picchio Dal Pozzo blir forresten fritt oversatt til pausebilde.

“Fire ukjente perler av noen skiver”

De som virkelig like Canterbury prog, og som vil ha noen til dels totalt ukjente men strålende bra album, bør sjekke opp disse fire skivene her: Phil Miller «Split Seconds», Soft Heap «Soft Heap», Gowen, Miller, Sinclair Tomkins «Before A Word Is Said» og Moving Gelantine Plates, «The World Of Genius Hans»!

De som ikke kjenner sjangeren, men som vil ha et startpunkt så er «Rotters Club» av Hatfield And The North en utmerket skive og sannsynligvis også en smart plass å starte?! For seks år siden startet Amoeba Split opp med å tilvirke skiver, og de slapp da «Dances Of The Goodbyes», som høstet mange lovord. Skiva ble da også nominert til beste prog debut av Progadwards hvor jeg var jurymedlem! Nå seks år senere er omsider skive to ute, og den er fornuftig nok døpt «Second Split». Den skiva viser et band som nå er sekstett, og som ytterlige har modnet, og musikken er absolutt snack for de som bekjenner seg til Canterbury scenen!

Lenker:
Facebook
Bandcamp

Om Ulf Backstrøm (819 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*