Nyhetsfeed

Cannibal Corpse: En brutal start

Cannibal Corpse - Eaten Back to Life

Cannibal Corpse er uten tvil det mest kjente death metalbandet i hele verden. De er assosiert med den berømte Florida death metal scenen, men de var faktisk lokalisert i Buffalo, New York da de spilte inn dette og de to neste albumene. De er et av de få bandene i sjangeren som er virkelig kommersielt suksessfull og musikken deres er for mange selveste definisjonen på death metal. Growling til vokal, blast beats, brutale atonale riff og selvsagt splatterlyrikk er alle assosiert med sjangeren, og Cannibal Corpse har vært det bandet som har gitt oss nettopp dèt gjennom alle disse årene.

«Eaten Back to Life» gjorde et enormt inntrykk på metalverden da det kom ut i 1990. Death metal hadde kun eksistert som et obskur undergrunnsfenomen på 80-tallet, og var fortsatt bare enda en form for thrash metal i manges ører. «Eaten Back to Life» er et av de aller første skikkelige death metalalbumene der thrashelementene er nesten strippet helt vekk og vi kan peke til og si at dette er tilhører en egen sjanger. Det er fortsatt hint av thrash i enkelte riff her og der, men det er aldri tvil om hvilken sjanger dette er. Et lite hint av thrash jeg synes er veldig underholdene, er at gang vocals dukker opp på Mangled og A Skull Full of Maggots. Det er nesten litt synd at de ikke gjør det på de senere albumene.

Det er Chris Barnes som står for den hese og dype growlingen på dette albumet. Dette var i gode gamle dager da han faktisk kunne det i motsetning til nå, hvor det er bare flaut å høre på han. Her høres han virkelig rå ut når han spyr ut lyrikken om brutale drap, tortur og likskjending. For er det en ting Cannibal Corpse er kjent for, så er den ekstremt groteske og blodige lyrikken med veldig detaljerte beskrivelser av grusomheter.

De gjorde alt riktig på debuten og la grunnlaget for den formelen de har repetert siden den gang. En formel som har gjort dem forutsigbar, men en formel jeg ikke kan få nok av. «Eaten Back to Life» har en del småting som gjør at albumet skiller seg ut litt fra de andre albumene som kom senere, men alt det jeg elsker med bandet er der. Den brutale trommingen til Paul Mazurkiewicz er på plass, der han skaper den syke følelsen at noe er galt med sin monotone og sære bruk av blast beats. Riffene føles onde ut og som om de er spilt av seriemordere. Platecoveret er tegnet Vincent Locke og viser tarmer og zombier. Det er 100 % Cannibal Corpse og det er 100 % av hva jeg ser frem til i skikkelig death metal.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Erik Helgesen (173 Artikler)
Jeg er ikke her for å skrive profesjonelle anmeldelser. Jeg skriver først og fremst anbefalinger for band og utgivelser som jeg liker. Derfor vil alle mine anmeldelser være positive og ofte om ting som har vært ute en del år. Jeg liker å ta meg tid til å lytte på album flere ganger før jeg har meninger om dem, og i løpet av de gjennomlytningene, så har de som oftest vokst på meg.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*