Nyhetsfeed

Corpse Paint!

Sarcófago fra Belo Horizonte har en rimelig stor musikkhistorisk valens innen dødsmetall/sortmetall segmentet. Årsaken er at brasilianerne var de som begynte med den berømmelig Corpse Paint stilen. Mange norske metall band på 1990 tallet lot seg inspirere av dette. Tekstene til Sarcófago kretser rundt død, begjær, alkohol, satan, anti-kristenheten! Vi kan trygt fastslå at lyrikken til brasilianerne vekket oppsikt i sin tid!

Sammen med Sepultua sørget Sarcófago for at sortmetall ble kjent og populær i Sør-Amerika. På 1980 tallet så blomstret de søramerikanske bandene opp, men de fleste var for det meste kun lokale helter. Sarcófago skilte seg ut da de begynte å krysse forskjellige sjangere, fra dødsmetal til antydninger av punk osv. Det var gitaristen Wagner Lamounier som grunnla bandet, og litt senere kom bassisten Gerald Minelli med, og så fulgte gitaristen Zéber og trommis Eduardo.

«Rotting i oppdatert versjon»

Sarcófago fikk platekontrakt med det lokale plateselskapet Cogumelo Records,  og ga ut debutalbumet som morsomt nok het, «I.N.R.I.» i juli 1987. To år senere kom skiva «Rotting», og det ble brasilianernes sitt Magnum opus. I disse dager reutgis nevnte album, og det er selvsagt en oppdatert versjon som nå Greyhaze Records kommer opp med!
Det er nytt layout, bonus DVD med opptak fra de brasilianske legendene liveopptreden i løpet av «Morbid Angel’s ‘Altars Of Madness’ Tour» fra 1991. Samme år slapp Sarcófago albumet «The Laws Of Scourge» og da opplevde Sarcófago suksess i Europa også!

Lenker:
Facebook
Myspace

Om Ulf Backstrøm (842 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*