Nyhetsfeed

Sturgill Simpson – Nashville møter New Orleans

Foto: Daniel Låstad

Jeg må si at forventningene var store da jeg ankom Rockefeller for min første konsert med Sturgill Simpson. Ved hjelp av to sterke konserter tidligere, blant annet på Øyafestivalen ifjor, og tre solide og etterhvert banebrytende album har han skaffet seg et hengivent publikum i Norge.

Fra debutskiva «High Top Mountain», som var mer eller mindre reinspikka country og bluegrass til «Metamodern Sounds in Country Music», der han eksperimenterte litt mer, og til årets «Sailors Guide To Earth» der Simpson implementerer solide doser med blues, soul og rock inn i countryen sin.

Dette var første konserten på Simpsons Europaturné. Sjøl hadde han hatt en rolig oppladning med å besøke en kompis i København et par dager, mens trommis Miles Miller hadde hatt en langt mer strabasiøs reise. Kanselleringer underveis gjorde at han brukte nesten to døgn fra Nashville til Oslo og han ankom kun tre timer før konsertstart. Men det kunne ikke merkes på spillinga!

Simpson åpnet med å si at de hater å øve og at dette på en måte ble en øvelse, men for en øvelse det ble! Uansett, countryartister som stiller med ei blåserrekke med trompet, sax og trombone er sjelden vare. Og siden alle tre var fra New Orleans fikk jeg en følelse av Nashville møter New Orleans. Tonen ble slått an med trompetsolo i første låt og Simpson lot hver enkelt i bandet få skinne i løpet av konserten. De fjorten første sangene var fra hans to første album, og blåserne var med i alle, sjøl i sanger som ikke har blåsere på plate. Det var lange solopartier som vakte stor begeistring blant publikum og det var en groove i musikken som satt med en gang for min del.

Låt to til seks gikk over i hverandre uten pause, i Long White Line fikk blåserne briljere med feite solopartier som virkelig fikk publikum i gang. Gram Parsons har blåsere i Cry One More Time og Big Mouth Blues på sitt debutalbum «GP», og det skulle ikke forundre meg om Simpson har henta sin inspirasjon til å implementere blåsere der hos den store mester. At han som låtskriver også har henta stor inspirasjon fra Townes Van Zandt skinner tydelig igjennom i Living the Dream som avsluttes med verselinjen “Sittin’ around waiting to die”, behendig “rappet” fra Townes’ Waitin’ Around to Die. Men det funker for meg, jeg tror på Simpson i det han framfører, det er ekte det er nært og det har en sjel som savnes i mye av det som kommer fra Nashville om dagen.

I Railroad of Sin fikk vi en heftig bluegrass der blåserne også fikk komme til sin rett. Jeg er stor fan av bluegrassdronninga Alison Krauss, men du finner ikke blåsere i hennes besetning. Trompet, sax og trombone gir bluegrassmusikken en helt ny dimensjon og her kan en trygt kalle Sturgill Simpson for innovativ. Det kokte da også bra i salen under denne. Kombinasjonen steelgitar og blåsere er også heftig, og Laur Joamets, som Simpson har henta fra Estland overbeviste stort både på steel og elgitar. Der har Simpson funnet en gitarist som holder høy klasse.

A Little Light er den eneste av Simpsons sanger jeg i teksten kan se et sterkt religiøst tilsnitt. Den klokker inn på 1:40 på «Metamodern Sounds..», men var minst dobbelt så lang live og med blåserne fikk ihvertfall jeg sterke gospelvibber av en heftig framførelse som hadde sittet som et skudd i hvilken som helst frikirke “over there”. Malplassert på Rockefeller en torsdag kveld? Definitivt ikke!

Siste partiet i konserten var via årets album «A Sailors Guide to Earth», et mektig konseptalbum med sterkt maritimt preg og med mange tekster skrevet direkte til Simpsons lille sønn. Låtene ble framført i samme rekkefølge som på skiva, og du kunne både se og føle at dette er sanger som betyr enormt mye for Simpson personlig. Det var kanskje ikke så løs snipp som tidligere i konserten (bortsett fra når Simpson spurte publikum om det var noen som hadde ei skipsklokke til låns), her var Simpson og bandet veldig tro mot låtene slik de framstår på albumet. Men likevel, det ble en sterk opplevelse der jeg for første gang virkelig fikk følelsen av at steelgitaren er som skapt til å gi musikk en maritim stemning. Jeg fikk følelsen av bølgeskvulp og kom inn i den verden Simpson ønsket å ta oss med til.

Welcome to Earth (Pollywog) framførte Simpson med den inderlighet bare en nybakt far med dårlig samvittighet, for at han er mye på veien, kan frambringe. Det var mye smerte, men også en stolthet og et inderlig ønske om at sønnen skal få et godt liv. “You may not be my last, but you’ll always be my first”, en verselinje som sier mye om stemninga i låten. I Breakers Roar kom steelgitarens maritime preg virkelig fram, en nydelig og ekte countrylåt framført med stor inderlighet og pasjon, noe som prega alle låtene fra det nye albumet.

Eneste coverlåten her er Nirvanas In Bloom. En slik cover krever stor respekt for den opprinnelige låten og for det verket som Kurt Cobain laget. Ikke mange ville klart det, men Simpson klarer det kunststykket å gjøre låten til sin egen samtidig som han yter Cobain full respekt. Det er musikksjangeren som er forandra, dette er blitt en nydelig countrylåt med bluespreg som for meg ble en sterk hyllest til KC.

Når vi kommer til avslutningssporet Call to Arms, som er en heftig rocker, så slipper Simpson og bandet seg ordentlig løs igjen og for undertegnede ble det særs vanskelig å sitte stille oppe på galleriet. Det var så heftig at en godt kan bruke klisjeen om at taket nesten løfta seg i en låt du ønska aldri skulle ta slutt. Når den først gjorde det var det også kveldens siste nummer og konserten klokka inn til to timer.

Simpson viste på Rockefeller denne kvelden at han er en artist som ønsker å utvide publikums horisont når det gjelder hva countrymusikk er. Han utfordrer meg som lytter til å venne meg til en countrymusikk med et anna lydbilde enn det jeg er vant til, et lydbilde jeg kun har hørt før i et par av Gram Parsons låter. Og jeg tar den utfordringa, jeg vil ha mer av dette, mer av den energien, den ektheten og sjelen som Sturgill Simpson og bandet ga oss denne kvelden.

Rett og slett en konsertopplevelse til toppkarakter og jeg gleder meg til å høre mer av Sturgill Simpsons innovative countrymusikk!

Lenker:
Facebook

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*