Nyhetsfeed

Tretten til bords!

Airbag - Disconnected

Den fine norske labelen Karisma Records har på sett og vis 13 til bords, fordi de har tretten artister i «stallen» sin. Alle er norske, og det er jevnt over virkelig god kvalitet på artistene. Noen liker jeg veldig bra musikken til, mens andre på tross av dyktighet ikke klarer å fenge meg særlig mye. Sånn er det bare, da det må være noe med musikken som fenger og «flinkisgenet» alene er ikke nok! Airbag er en av de tretten artistene til Karisma, og jeg har frem til årets skive aldri helt blitt komfortabel med musikken til Oslobandet. Såkalte «selling points» forteller at Airbag er for fans av Pink Floyd, Porcupine Tree og Marillion. Jeg henger på at Airbag har visse fellestrekk med Believe, Satellite og Radiohead. Pink Floyd på 90 tallet er likevel den mest åpenbare inspirasjonskilden. Det er rikelig med atmosfæriske lydlandskaper på «Disconnected» som årets skive heter, og som er nummer fire i kronologien.

Airbag ble egentlig til så langt tilbake som i 1994, og da var det en gjeng studiekamerater som slo seg sammen, men det var først i 2005 det ble sving på sakene og et flytende musikalsk fartøy. Et fartøy som ofte duver i neddempet melodisk neoprog og hvor de atmosfæriske lydlandskapene er mange og til tider vel lange. Ofte blir det så som så med fremdriften, og kompositorisk er det for lite løssluppet. «Safty First» synes å være et slags motto, og det blir det aldri musikk av som fremkaller gåsehud hos meg.

Bevares det er velspilt, men for ofte litt kjedelig rett og slett! Airbag pr. 2016 er ikke drenert i progresjon og utvikling, men heller mer av det samme. Det blir for ofte for stillestående, selv om Bjørn Riis er en meget god «Gilmoursk» gitarist som jeg gjerne låner ørene til. Jeg låner meget velvillig også nevnte lytteredskap til den suverent beste låten på «Disconnected», «Slave»! Den låten har mye av det jeg ønsker Airbag skal levere. Låten har nok dynamikk og er ofte mindre laid-back enn det øvrige sortimentet, og Airbag evner å tørre mye mer på «Slave». Evnene er der utvilsomt, men med for lite guts og mot så skal det mye til at musikk griper meg slik at jeg får lyst til å høre musikken om og om igjen.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (849 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*