The Mercury Tree: Eksperimentell nytelse

Med et lavt utgivelsestempo i sommermånedene, tenkte jeg det kunne være greit å finne gode utgivelser som er utgitt det siste halve året, og en som har gått meg hus forbi er det amerikanske eksperimentelle prog rock bandet The Mercury Tree, og deres fjerde fullengder, «Permutation».

Denne skiva ligger i skrivende stund på toppen av progarchives sin 2016-liste, som jo er et veldig godt utgangspunkt, og det første som slo meg når jeg satt på den første gangen, var likheten med Kayo Dot sin musikk. Etter flere gjennomlyttinger, må jeg si at de første tankene mine stemte rimelig godt med musikken, men til forskjell fra Kayo Dots siste album, «Plastic House on Base of Sky», som er fluffy og surrealistisk, er dette en mer «hands-on» tilnærmelse. Av andre influenser kan jeg høre både Beatles, tidlig Pink Floyd, og noe indierock, som heldigvis er blitt dekonstruert.

Dette er en skive pakket med godlyd fra de første digitalisterte fiolinlydene i Symptons, og selv om vi snakker om eksperimentell musikk, så flyter ikke sangene ut i rare deler som det ikke går an å forholde seg til, men blir holdt sammen av vokalen til Ben Spees. Overgangene går kjapt, fra psykedelia, jazz og ambience, og det er tilogmed noe growling å finne i andresangen Exhume the Worst, uten at bandet nødvendigvis blir metal av den grunn, men fungerer mer effektfullt.

Det er egentlig vanskelig å peke på noen favoritt blant sporene her, for det er stor variasjon fra start til slutt, men en veldig downtempo låt som er svært behagelig er å høre på er Sympathesizer, hvor rytmer øker utover over Bees stemme, men sakner igjen mot slutten. Dette albumet er helt klart en høydare innen det eksperimentelle progressive rockeskiftet i år, for de som er ute etter litt annerledes musikk.

Lenker:
Facebook