Nyhetsfeed

Indie møter pop/country møter folk

Case/Lang/Veirs - Case/Lang/Veirs

Samarbeidsprosjekt mellom Neko Case, k.d. lang og Laura Veirs, kan det bli bra? Neko Case, en indieartist som jeg har stor sans for, med en litt introvert musikkstil som krever mye av lytteren. k.d. lang, med den vel største kommersielle suksessen av disse tre med en stor karriere innen pop og country og med samarbeid med flere store artister. Laura Veirs, som har et stort navn innen folksjangeren.

Joda, dette er blitt rett så bra med et album med 14 låter der de tre veksler mellom hovedvokaljobben. Det som spesielt slår meg når jeg lytter til denne skiva er koringa, umiskjennelig 60-talls og jeg begynner med en gang å tenke på California Dreamin’ og The Mamas & The Papas. Det gir låtene en nostalgisk tøtsj som jeg absolutt liker, og denne koringa styrker så absolutt låtene. Og disse damene har  vakre stemmer, nesten engleaktig til tider.

Musikken er til tider nedstrippa, men likevel, her er nydelige harmonier. Musikken er mer umiddelbar enn for eksempel på soloplatene til Neko Case, men det virker likevel som hun finner seg godt til rette i dette landskapet. Derfor slår tanken meg om at dette er et overskuddsprosjekt der spesielt Case og Veirs frigjør seg litt fra det musikalske landskapet de ellers beveger seg i. Og da skjønner en at k.d. lang nok har hatt sin innflytelse på hvordan dette skulle låte.

Skal jeg innvende noe så er det at det til tider kan høres vel naivt og vel lettbeint ut. Kanskje skulle de ha stramma inn litt, utfordra lytteren mer, slik spesielt Case er meget flink til. Men for all del, dette er balsam for øregangene mine, og det er musikk jeg føler at jeg kan roe helt ned til. Det er upretensiøst, men av og til så er det helt greit.

Av enkeltsanger så gjør vare “Song for Judee” et spesielt inntrykk, tydeligvis skrevet til en person som tapte kampen mot narkotikaen, noe som ikke kommer fram før på slutten av sangen, “they found you with a needle in your arm”. Supermoon utmerker seg bl. a. med utsøkt basspill, der bassen på mange måter bærer denne låten. “Why Do We Fight” synges i en resignert tone, med det evigvarende spørsmålet hvorfor to som egentlig er glad i hverandre ender opp med å slåss. Blue Fires er en ballade med skotsk intro og spesielt på Delirium får jeg assosiasjonene til The Mamas & The Papas.

Dette er altså et album jeg mer enn gjerne salver ørene med når jeg har behov for å roe ned, og jeg har ikke noe imot at disse damene kommer med mer musikk sammen. Men ikke før Neko Case har kommet med et nytt album, for det ser jeg virkelig fram til!

Lenker:
Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*